Kapernaum – en ruin til advarsel
Av Per Bergene Holm, josafat.no, 10.2.10

På Jesu tid var Kapernaum en sentral by i Galilea. Den var grenseby og tollstasjon på den store handelsveien til Damaskus (Via Maris). En romersk garnison var også forlagt der. Etter at døperen Johannes var død, bosatte Jesus seg i Kapernaum, og byen ble sentrum i Jesu virksomhet i hele Galilea. Ingen steder gjorde Jesus flere tegn og under enn her. Byen ble virkelig opphøyet like til himmelen. Og folket visste også å benytte alle anledninger til å høre Jesus og komme til ham med syke og besatte.

Nedstøtt til dødsriket
I dag er det bare ruiner igjen, og det bor ingen i byen eller i omegnen. Ruinene taler sitt tause språk. Jesu ord gikk i oppfyllelse. Byen ble nedstøtt til dødsriket. Men hvorfor?

Og hvorfor taler Jesus så hardt til dem, når de stilte seg så positive til hans gjerning? Hvorfor taler ikke heller Jesus refsende til Nasaret, der de ville styrte ham utfor et stup? Det var vel knapt noe sted i hele Israel hvor Jesus møtte mer velmenende og positive mennesker enn i Kapernaum og byene omkring. Likevel sier Jesus at Tyrus og Sidon skal få det tåleligere enn dem på dommens dag, og det skal gå Sodoma bedre enn Kapernaum. Hvorfor var det slik?

«Fordi de ikke hadde omvendt seg» (Mat 11:20). De hadde bedre enn noen benyttet anledningene til å høre Jesus, bli helbredet og få hjelp, men de hadde ikke benyttet anledningen til å bli omvendt og frelst! Trolig var de overhodet ikke seg bevisst at de hadde misbrukt noen anledning og forspilt sin besøkelsestid, for de erkjente ikke at de hadde behov av noen omvendelse. For dem måtte sammenligningen med Sodoma, Tyrus og Sidon fortone seg fullstendig urettferdig. De levde da ikke i synd slik som dem! For i Kapernaum, Betsaida og Korasin søkte man å leve med Gud. Der var det synagoger med regelmessige gudstjenester, og der tok man da virkelig imot dem som var sendt av Gud. For man trodde i sannhet at Jesus var utsendt fra Gud, og man stilte seg positivt til Jesus og søkte ham med iver. Og likevel forble de i mørke. De lærte ham aldri å kjenne, enda de nok mente seg å kjenne Jesus bedre enn noen andre. De fikk aldri virkelig bruk for Jesus, for de hadde det allerede i orden med Gud.

Vi er i samme fare
Du og jeg går i forsamlinger hvor Jesus til stadighet er. Der lyder hans ord, og vi er vitner til hans kraftige gjerninger. Og vi er på ingen måte negative, men søker ham og hører gjerne hans ord. Vi står derfor i samme fare som Kapernaum!

I det øyeblikk vi tror og tenker om oss selv at vi har sannheten, hos oss er det rett, hos oss er det slik det skal være, for vi er jo positive til Jesus, da er virkelig mørket stort. Da står Jesus utenfor, hvor mye han enn blir omtalt positivt og blir anerkjent. Da er vi blant de vise og forstandige som Jesus er og blir skjult for, de friske som ikke trenger til lege.

Opphøyer de små
Hvem er så de umyndige, de som Jesus åpenbares for? Jo, det er de som i møte med Jesus og Guds ord blir dømt i hjerte og samvittighet, og som må erkjenne at alt er galt hos dem. De forstår ingenting slik de skulle forstå det, de tror ingenting slik de skulle tro det, de gjør ingenting slik de skulle gjøre det. Nei, på alle måter kommer de til kort, på alle områder er det så mye galt hos dem. Derfor er de alltid i nød, alltid i behov, aldri sikre, men alltid fortvilet over seg selv.

Det er nettopp for slike Jesus åpenbarer seg. Han vil være deres rikdom, midt i deres fattigdom. Han vil være deres glede, midt i deres sorg over seg selv. Han vil være deres ære, midt i deres vanære. Det er nettopp for fattige og elendige Jesus er kommet, og til ham skal du få komme, du som er fattig og elendig. «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Mat 11:28) Slik taler Jesus til deg. Det er som Maria synger i sin lovsang: «Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort» (Luk 1:52-53).