Skilsmissestatstikkene
viser at det totalt er over 10000 ektepar som er skilt det siste året i Norge.
Det er et ufattelig tall og det er smerte å tenke på all den nød dette skaper
for mange av de involverte - ikke minst barna. Det ser ut for at et av
djevelens listigste angrep i denne siste tid er å ødelegge hjemmene, og på den
måten ødelegge grunncellene i samfunnsstrukturen. Resultatet blir at samfunn
går i oppløsning.
Djevelen vet
hvor farlig et kristent hjem er. De kan bli som små fyrtårn i en mørk verden,
derfor angripes disse nå fra alle kanter og det oppleves også mye nød på dette
området innenfor kristenfolket. Nå leser vi i media at «Det er som proppen har
løsnet i kristne sammenhenger; det er blitt helt greit at kristne skiller
seg.», og når det tales om samboerskap så blir det lett omtalt i runde
formuleringer for ikke å støte noen. Men slik taler ikke Bibelen, og det treng
vi som kristenfolk å stanse opp for.
De eldre
forkynnerne snakket om at folket blir som forkynnelsen er. Når hyrdene ikke
lenger sier hva Bibelen vitterlig taler, da får vi også erfare Bibelens ord at
som en sår skal en også høste. Når Bibelen taler om årsaken til det vi nå
opplever i vårt folk så taler Gud til sitt folk og sier: ”Dere er jordens salt!
Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke
lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.» (Matt 5:13)
En sann kristen kan ikke gå på akkord med
Bibelens ord, da vil en også komme på kollisjonskurs med han som en dag skal
dømme levende og døde. Herren Jesu er ett med
sitt Ord og han er i går og i dag den samme. Spørsmålet som da blir viktig for den som har tenkt seg til
himmelen blir: Hva sier Guds ord om disse emnene?
I dag er samboerskap allment
akseptert i folket - fra toppen av samfunnstigen og lagt inn i de ”kristnes”
rekker, men Bibelen omtaler samboerskap som hor og sier at de som lever slik
ikke skal arve Guds rike. (1Kor 6:9; 7:2 og 1Tess 4:2-5.)
Gud ville mennesket vel og
innstiftet det livslange ekteskapet som ramme om kjærligheten mellom mann og
kvinne. (Mark 10:7 og Ef 5:31)
Viktigheten av dette avspeiles
også ved at Herren tok dette med i det 6. bud som sier «Du skal ikke bryte
ekteskapet,» eller som det også kan oversettes: «Du skal ikke bedrive hor.»
Det finnes noen
grunnleggende prinsipper som går igjen i alt som Bibelen taler om ekteskapet.
Det er ting som er uforanderlige, de hører til selve skapelsens orden. Gud
understreker dette når han sier i 1M 2:24 «Derfor skal mannen forlate sin far
og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.»
Jesus henviser
også til dette når han omtaler ekteskapet i Mat. 19:3 ff. Ektefellene skal være
ett kjød og i felleskap dele både gleder og sorger som dette medfører.
Bibelen setter ekteskapet inn i
en sosial og juridisk sammenheng. I
ordet fra 1M 2:24 står det at «mannen skal forlate sin far og sin mor».
Dette betyr at han går fra en
juridisk og sosial sammenheng og over i en annen, hvor det blir klart for alle
at disse to ved å inngå ekteskap har dannet en ny enhet som skal vare livet ut.
Ut fra Guds ord kommer en ikke
utenom en juridisk bindene bekreftelse på at ekteskap er inngått.
Bibelen har ingen oppskrift for hvordan et ekteskap skal inngås. Samfunnets
ordninger for ekteskapsinngåelse er gyldige, dersom de ikke bryter med Guds
ord. Det som er viktig å understreke er at ekteskapet er en juridisk forandring
av livslang sivilstatus som foretas i full åpenhet og bekreftes av ekteparet,
deres foreldre og myndighetene. For en kristen vil det være naturlig at
ekteskapet også inngås under Guds ord og bønn.
Et samboerskap mangler all
bibelsk begrunnelse. Det er bygget på subjektive følelser og private
avgjørelser. Samboerskap er manglende vilje til å ta en avgjørelse av livslang
karakter og et ønske om å leve seksuelt sammen uten å ta på seg den
forpliktelse Bibelen knytter til slikt samliv.
Bibelen sier at skilsmisse er
imot Guds vilje. Jesus sier i Matt
19:4-6: «Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem
til mann og kvinne, og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg
til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de ikke lenger to, men ett
kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille.» Se
også Mark 10:6-9, Luk 16:18, 1Kor 7:10-11.
Det nye testamente har to
konkrete unntak hvor skilsmisse ikke er synd. Det ene unntaket finner vi i Matt
5:32 «Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen
grunn enn hor, er årsak til at hun driver hor. Og den som gifter seg med en
fraskilt kvinne, driver hor.» Det andre unntaket omtales i 1Kor 7:12-16. Her
gjelder det en vantro ektefelle som krever skilsmisse dersom den andre ikke vil
oppgi kristentroen. Andre unntak er ikke nevnt i NT.
Bibelen taler også klart i denne
sak. I Luk 16:18 står det: «Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter
seg med en annen, driver hor. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt
fra sin mann, driver hor.»
Jesu ord i Mark 10:11-12 er
heller ikke til å misforstå: «Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg
med en annen, gjør seg skyldig i hor mot henne. Og dersom en kvinne skiller seg
fra sin mann og gifter seg med en annen, så driver hun hor.»
Paulus skriver like klart i 1Kor
7:10-11: «Til dem som er gift, har jeg dette bud, ikke fra meg selv, men fra
Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. Men er hun skilt fra ham,
skal hun enten fortsette å leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann
skal ikke skille seg fra sin hustru.»
Vi merker oss at Paulus viser til
et bud fra Herren. Det oppgis bare to muligheter for den fraskilte hustru: Å
bli værende ugift eller å forlike seg med sin mann.
Teorien om at den uskyldige part
kan gifte seg på nytt etter en skilsmisse bygger på Matt 19:9 der Jesus sier:
«Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn
hor, og gifter seg med en annen, han driver hor. Og den som gifter seg med en
fraskilt kvinne, han driver hor.»
Ut fra dette mener man å ha dekning for at en mann som er
skilt fra sin hustru fordi hun har drevet hor, kan gifte seg igjen. Men en slik
tolkning bryter med de parallelle bibelversene som er sitert ovenfor. Sann
bibelfortolkning har alltid hatt som ledestjerne at de klare ord må belyse de
mindre klare, og i dette tilfelle er det flere klare bibelvers som går imot
gjengifte.
Bibelen sier i Ord 22:6: «Lær den unge den vei han skal gå!
Så viker han ikke fra den når han blir gammel.»
Skriften understreker at det er viktig å lære de unge. Vi
tror det i vår tid er særlig viktig i denne sammenheng, for når de konkrete
situasjonene oppstår med egne barn, i familie og mellom venner, blir det langt
vanskeligere å ta dette opp dersom det ikke før har vært omtalt.
Slik samfunnet er blitt avkristnet gjennom de siste 20-30
årene, har mange kjørt seg opp i svært vanskelige situasjoner menneskelig sett,
og det trengs både kjærlighet, omsorg og frimodighet hos den sjelesørger som
skal prøve å veilede ut fra Guds ord. En vil sannelig erfare behovet for den
hjelp som Bibelen anviser i Jak 1:5 «Men om noen av dere mangler visdom, da må
han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han
få den.»
Også på disse områdene i livet er det oppreisning og tilgivelse å få for den som vender om og erkjenner synd som synd. Gud sier så fint i Jes 1:18-19: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.»
Men tilgivelse
og nåde kan aldri benyttes som plaster på syndesår, uten oppgjør og omvendelse
fra synd. I dag opplever vi at nåden brukes slik, men det er ikke Bibelens
tale. Det er det de gamle kalte å «synde på nåden». Nei, la oss lytte til
Bibelens tale og leve slik Gud har bestemt for sitt folk. Det er forskjell på å
falle i synd og å innrette sitt liv i strid med Guds ord. Da lever vi i synd!
Og glem
ikke at Gud vil deg bare det beste: «Jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier
Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid
og håp.» (Jer 29:11) Det beste for ethvert menneske er å innrette sitt liv
etter Guds bud og vilje og la Ordet dømme synd som synd. Den som gjør det vil
erfare det samme som David – ”Og du tok
bort min syndeskyld.” (Sal 32:5)