Den nye fredsprosessen

Denne uken er det seilt opp til overflaten et antall signaler om at det er kommet nytt liv i fredsprosessen mellom Israel og palestinaaraberne. I praksis har prosessen nå vært livløs i fem år.

De nye livstegnene må antas å ha bakenforliggende årsaker som har med de større geostrategiske aspektene ved stormidtøsten-konflikten å gjøre.

Forrige gang det var reelt liv i fredsprosessen, handlet det om den såkalte «Anapolis-prosessen». Hele prosessen er skildret i stor detalj fra innsiden i Eliott Abrams nye bok «Tested by Zion» som kom ut for et par måneder siden. Jeg har nettopp lest den spennende boken fra ende til annen.

Anapolis-prosess og «daylight»-eksperiment

Elliott Abrams tese er at Condoleeza Rice, som utenriksminister i den siste fireårsperioden til George W. Bush, fikk frie hender av Bush til å prøve å skape seg et slags Kissinger-omdømme som utenrikspolitisk super-megler. Men under hele prosessen kranglet hun nesten daglig med statsminister Olmert og hadde ingen kontakt med partenes reelle interesser på bakken. Da Rice og Bush den 20.01.2009 gikk av, stanset Anaspolis-toget tvert, og hadde i virkeligheten ikke ført til noe som helst (bortsett fra det evindelige snakket om verdien av å ha en pågående «prosess»).

I 2009 prøvde Obama seg med en annen tilnærming. Han presset Netanjahu til å innføre en ti måneders bosettings-frys i de administrerte områdene utenfor Jerusalem. Obama sukret pillen for araberne ved å vise frem et maksimalt Israel-uvennlig ansikt (under slagordet «daylight between Israel and the US»). Likevel greide han ikke å presse Mahmoud Abbas til å svare med noen som helst mot-innrømmelse fra arabisk side. Og bortsett fra ett eneste møte i 2010 boikottet Abbas alle forhandlinger i fredsprosess-regi i hele Obamas første fireårsperiode.

Det som er annerledes nå

Det som ser ut til å være annerledes nå, er for det første at Obama synes å ha avlyst «daylight»-eksperimentet. Det prøvde han å symbolisere ved å gjennomføre et overstrømmende Israel-vennlig statsbesøk i Jerusalem tidligere i år. Nå sier han: «No daylight between Israel and the US».

For det andre er sunni-arabernes geo-strategiske situasjon blitt en god del forverret: (a) Sjia-Iran fosser frem med atomprogrammet sitt. Og sjiaene i Iran er jo ikke en gang etniske arabere, men persere. (b) Den arabiske våren har gjort sunniaraberne avmektige i land etter land: Egypt, Tunis, Libya, Nigeria, Mali, Jemen, osv. (c) Enda verre: Sunniene taper gradvis i borgerkrigen i Syria mot Assads regjeringsstyrker. Trass i opprørsstyrkene febrilske «vi-vinner»-propaganda. Og (d): Helt siden Mubaraks avgang har Saudiarabia sluttet å tro på USAs beskyttende atomparaply over den saudiske oljen. Tvert imot: USA er i ferd med å bli selvforsynt igjen med egen skifer-olje.

Tegnene

Her er så de viktigste tegnene på at det er kommet nytt liv i fredsprosessen mellom Israel og palestinaaraberne:

  1.  De to «parhestene» i regjeringskoalisjonen i Israel, Bennet og Lapid, snakker plutselig høylydt om å grunnlovsfeste folkeavstemning om alle israelske fredsprosess-innrømmelser. (I Israel heter det «Basic Law»). Derimot er justrisminister (og fredsprosess-forhandler) Tsipi Livni rasende over tanken om lovfestet folkeavstemning.
  2. Utenriksminister John Jerry har vært voldsomt aktiv siden han i januar overtok etter fru Clinton.
  3. En delegasjon fra Den arabiske ligaen har siste uke vært i Washington for å lansere en fundamental innrømmelse i den såkalte saudiske fredsplanen fra 2002: Ligaen er nå villig til å modifisere kravet om israelsk tilbakevending til våpenhvilelinjen fra 1949 (= «den grønne linjen» fra 1967). Ligaen sier nå at de kan godta å justere denne linjen med «gjensidig omforendre land-utvekslinger». I klartspråk betyr det sannsynligvis at de kan være villig til å godta det som Bush i 2005 skrev i brevene til Ariel Sjaron: At Israel beholder de seks store bosettingsblokkene i de administrerte områdene, mens flyktningene bare får tilbakevendingsrett i en palestinsk stat. Eller noe i den hovedretningen. (Dette punktet er sannsynligvis usedvanlig viktig. For dette er faktisk første gang på et betydelig antall år at de arabiske partene overhodet har rikket seg noen millimeter i forhandlingsposisjonen sin (bortsett fra det som bare er retorikk)).
  4. I tråd med Ligaens nye utspill har Mahmoud Abbas innført «midlertidig frys» i Selvstyremyndighetens prosesser overfor FNs hovedforsamling. Og Netanjahu har svart på det med å innføre «midlertidig frys» i Israels planer om å bygge tett med boliger i bosettingsområdet E1 (mellom Maale Adumim og Jerusalem). (Men ingen av disse to manøvrene er foreløpig formalisert og publisert. De skal så vidt jeg forstår bare være «signalisert» i form av lavmælte «uttalelser».)
  5. Netanjahu rykket i dag tidlig ut og sa at kjernen i fredsprosess-spørsmålet ikke (lenger) handler om territorium, men om arabisk (= både palestinaarabisk og panarabisk?) anerkjennelse av Israel som jødisk stat. Netanjahu vil ikke ha en fredsslutning som rakner igjen straks etter underskrivingen, nemlig fordi den arabiske parten innerst inne fortsetter å mener at Israel ikke har noen rett til å eksistere. (Med andre ord krever Netanjahu arabisk distansering fra islamistisk ideologi som fundamentalt fredsprosess-vilkår.)
  6. Partene synes alle å mene at det ennå er mye som mangler på at fredsprosessen er i nærheten av å kunne nå noe mål. Ryktet om en fredskonferanse til sommeren virker svært luftige.

To-spors-prosess

En observasjon synes straks å springe i øynene ut fra det bildet som nå avtegner seg: John Kerry satser tydeligvis på å gjøre den nye fredsprosessen til en to-spors-prosess. Helt siden den første Oslo-avtalen har fredsprosessen berodd på ett spor: Forhandlinger mellom Israel og PLO. Nå ser dette sporet ut til å være supplert med nok et spor: Den arabiske Ligaen er (mer eller mindre) blitt en parallell prosess-aktør.

Perspektiver i bakgrunnen

Og denne observasjonen er det som aktualiserer de større regionale geo-strategiske perspektivene i bakgrunnen: Nemlig at sunni-araberne på bred front er blitt voldsomt desperate. Fordi de igjen og igjen taper hegemoni i Stormidtøsten. Sunni-araberne er nå tydeligvis i ferd med å øve seg i å svelge en usedvanlig bitter pille: Skal de overleve, må de alliere seg med den gamle hovedfienden Israel.

For tiden har jeg inntrykk av at sunniene står og tripper på vippe-punktet et sted og veier angst-motivene sine opp mot hverandre både pro og contra.

På den ene siden: det gamle fiendskapet med Israel som de i snart hundre år har degget så kjærlig om.

På den andre siden: panikken over at hegemoiniet deres plukkes fra hverandre i land etter land, mens den ene maktbastionen etter den andre svikter.

(For Saudiarabias «unge» prinser (dvs de som bare er 70-åringer til forskjell fra de som er 80-åringer) er det blant annet alarmerende nok at Qatar og sjeik Thanni i senere tid er blitt solo-spillere uten å spørre det saudiske kongehuset om godkjenning først.)

Min vurdering

Personlig har jeg ingen tro på den nye fredsprosessen heller. Blant annet fordi sunniaraberne ennå ikke er blitt desperate nok til virkelig å trygle Israel om hjelp, mens Israel på sin side er blitt sterkere enn noen sinne og kan greie seg godt uten noe som helst fra sunniaraberne. (Israel ble i mars selvforsynt med naturgass og blir om et år eller to skifer-olje-gigant i verdensklasse).

På den andre siden: De russiske og iranske offiserenes vellykkede og seierrike strategier for Assads regjeringsstyrker i borgerkrigen i Syria (og USAs manglende svar på bruken av kjemiske våpen i Syria) – forsetter å panikk-skremme sunniaraberne noe voldsomt.

Den som lever, får (muligens) se hvor dette til syvende og sist bærer hen.

 

Utskrift