Russland-Israel: fortsatt kollisjonskurs

Militær og politisk kollisjonskurs trenger ikke nødvendigvis bety krig. Men jo nærmere kollisjonspunktet to parter på kollisjonskurs bevege seg, jo større blir likevel risikoen for krig. Eller krigslignende handlinger.

Trenden mot kollisjon har bare fortsatt etter at Putin og Netanjahu utvekslet harde ord under Netanjahus plutselige besøk på Putins feriested ved Svartehavet den 14. mai.

Forhistorien i mai 2013

Israel hadde to ganger i begynnelsen av mai angrepet og ødelagt iransk-syriske forsendelser av avanserte rakettvåpen til Hisbolla. På vei til Kina dagen etter det siste angrepet fikk Netanjahu sint telefon fra Putin: I vrede over Israels angrep i Syria ville Russland nå iverksette en gammel avtale med Syria om salg av det ultraavanserte rakettvåpenet S-300. Netanjahu svarte etter Kina-besøket med en plutselig reise til Putins feriested ved Svartehavet.

Der skal imidlertid Putin ha vært ubøyelig. Netanjahu advarte Putin om at S-300-raketter til Syria ville krever israelske avvæpningsangrep mot de farlige våpnene. Og hvis S-300-rakettene var ledsaget av russisk rakett-personell, ville det kunne bringe Israel i militær konflikt med Russland, advarte Netanjahu.

Putin viftet Netanjahus advarsel til side. Dels syntes han ikke å ville tro på at Israel virkelig ville angripe rakettvåpen med russisk bakke-bemanning. Og dels syntes han ikke å tro på at Israel vil kunne greie å ødelegge de russiske rakettene.

Etter denne konfrontasjonen har Russland sammen med Syria fortsatt på samme konfrontasjonskurs mot Israel. Den siste uken er det føyd til flere nye elementer i den pågående nerve- og ordkrigen. Spørsmålet er nå hvor nær partene eventuelt er kommet en overgangen fra ord til handling: dvs militær konfrontasjon.

Siste ukes ordkrig

Helt siden møtet ved Svartehavet den 14. mai har det svirret rykter om at de første batteriene med S-300-raketter var underveis, eller endog var kommet frem til Syria. De russiske lederne ordlegger seg bevisst uklart om saken, antagelig for å sikre at slike rykter kan fortsette å fungere i nervekrigen.

Tirsdag i inneværende uke, den 28. mai, sa imidlertid Israels forsvarsminister Mosje Jaalon at de russiske rakettene ennå ikke var sendt av gårde til Syria. «Jeg kan bekrefte av avtalen (les: salgsavtalen mellom Russland og Syria) ikke iverksettes med rekordfart.  Forsendelsen er ennå ikke sendt av gårde. La oss håpe at de ikke sender den. Men hvis de skulle gjørde det, vil vi i Israel vite hva vi skal gjøre.»

Natten etter denne uttalelsen landet et enormt russisk transportfly på Latakia-flyplassen i Syria med 60 tonn russisk «humanitær hjelp til Syria». Noen hevder at dette var en første forsendelse med deler til S-300-batteriene.

Torsdag i innværende uke (30/5) sa Israels sikkerhetsrådgiver Jaakov Amidror at hvis de russsiske rakettene skulle nå frem til Syria, ville Israel slå til mot dem før man rekker å gjøre våpnene operative. Og tidligere forsvarsminister Mosje Arens sa at han ikke trodde russerne, når det kom til stykket, ville sende rakettene, fordi de vet at Israel rår over midler til å ødelegge dem.

Men Syrias president Basjar Assad ordla seg annerledes. I en intervju med Hisbollas TV-stasjon Al Manar ga han TV-journalisten inntrykk av at de første rakettene, eller rakett-komponentene, allerede var kommet. (Assads faktiske ordlyd var imidlertid noe flertydig).

EUs utenriksministre vedtok denne uken å oppheve våpen-forbudet til Syria, og russerne svarte straks med å true Gevene-konferansen. Viseforsvarsminister Sergei Rybakov omtalte S-300-rakettene som en «stabiliserende faktor» i Syria, med sikte på å stanse «visse overopphetede hoder» (les: Cameron, Hollande, Obama og Netanjahu).

Samtidig annonserte det russiske forsvarsdepartementet en russisk militærøvelse i Sør-Russland med fokus på S-300-rakketen, sitat: «Øvelsen vil bli gjennomført i en atmosfære av harde elektroniske angrep for å teste luftforsvarsenhetenes kapasitet maksimalt». Dette siste er utvilsomt ment som et russisk svar til Israel. Russerne vet at Israel og USA mener å ha elektroniske våpen som kan slå ut S-300-raketter. Det russiske svaret synes å gå ut på at russerne tror de har greid å gjøre raketten sin usårbar for elektroniske angrep.

Status presens

Spørsmålet ved denne ukens slutt er om russerne er så pass oppsatt på å få prøvd rakettvåpenet sitt fysisk i en virkelig militær konflikt at de bare har fortsatt å kjøre ordkrigen på full kollisjonskurs. Russerne vet naturligvis at Israel ikke har noe valg. Kommer raketten til Syria, kan ikke Israel la være å handle. Men russerne på sin side har et valg. De kan la være å tolke støtten sin til Assad så offensivt som dette. Hvis de altså vil unngå at kollisjonskursen skal ender i reell kollisjon. Men siden de så langt ikke har bøyd unna, gjenstår spørsmålet om det russiske målet faktisk er fysisk konflikt av noe slag.

Også de andre partene i den syriske borgerkrigen oppfører seg nå som om de tror borgerkrigen vil vokse til regionalkrig. Hisbolla sendte torsdag (på oppdrag fra Iran) en ny brigade til Syria, etter tre tidligere brigader. Den nye brigaden har imidlerrid ikke kastet seg inn i de pågående kampene ved Damaskus, Homs eller Qusayr, men ble stasjonert ved Deraa i Sør-Syria. (Hisbolla-brigader er mindre enn vestlige brigader. Totalt har Hisbolla mellom 30.000 og 40.000 væpneded soldater (= 8 brigader). Halvparten av dem er nå i Syria.) I Deraa gjør den fjerde brigaden seg klar til å angripe Israel over Golan, eller til å angripe Jordan rett sør for Deraa. (I Jordan har 20.000 amerikansk-arabiske soldatstyrker de siste par ukene øvd på å forsvare Jordan mot spredning av den syriske borgerkrigen sørover.)

Obama har satt utenriksminister John Kerry til å mobilisere russerne som medarrangør ved en fredskonferanse for Syria. Det har utløst mye diplomatisk spill, men det etterlater også et inntrykk av amerikansk svakhet, i form av uvilje mot å stå hardt imot syrsisk konfliktspredning.

Kerry jobber også hardt med fredsprosessen mellom Israel og PLO, trass i at Mahmoud Abbas ikke synes å reagere på overtyrene. Spørsmålet er om dette bak kulissene egentlig handler om en mulig de facto militærallianse mellom Israel og sunni-araberne (som for første gang på 1400 år føler at de taper i en konflikt med sjiaene; til og med Irakisk al Qaeda virker ganske desperat på sunnienes vegne; de har flyttet hele nettverket sitt over grensen til Syria og kjemper nå på opprørernes side).

I Irak synes president Maliki nå å velge Irans side, samtidig som fraksjoner genererer en beslektet bogerkrigs-lignende tilstand i Irak. Iraks støtte til Iran provoserer nabolandene Saudiarabia, Qatar og UAE voldsomt.

Alt i alt forekommer det meg at brikkene rundt på Stormidtøsten-kartet nå er mer tydelig posisjonert for regionalkrig enn noensinne tidligere. Men igjen: posisjonering for krig trenger ikke bety at det faktisk blir krig. Dét er blitt bevist tusen ganger før i Midtøsten. Regionen synes aldri å gå tom for overraskelses-evne.

 

Utskrift