Hjemsøker fedres misgjerninger på barn

Mellom det andre og det tredje budet i Guds ti bud står det et avsnitt som får noen bibellesere til å hoppe i stolen, sitat: «..For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud» (2 Mos 20:5b-6).

Når vi nå skal se nøye på dette stedet, må vi begynne med det aller første ordet. Avsnittet begynner med «for». Det viser at det dreier seg om en begrunnelse. Tydeligvis er det forbudene mot dyrking av avguder og gudebilder i de foregående versene som skal begrunnes.

For det andre beskriver Herren seg selv som «en nikjær Gud». Det hebraiske adjektivet «kana» betyr «sjalu», «misunnelig», «ivrig», «med glødende og brennende kjærlighetsvilje», «full av brennhug». Ordet fotograferer altså en kjærlighet som er så brennende at når den blir avvist, vekker den en kraftig reaksjon av sjalusitypen. Det gammelmodige norske uttrykket «nidkjær» får frem begge disse sidene ved Guds vesen, både kjærligheten og sjalusien.

For det tredje sier v 5b at Gud «hjemsøker fedres misgjerninger». Verbet som her brukes, betyr «straffe», «kreve til regnskap», «hjemsøke».

Så kommer vi for det fjerde til den oppsiktsvekkende adressen for Guds straff. Gud lar ifølge grunnteksten straffen komme «over barn i tredje og fjerde generasjon når det gjelder dem som hater meg». Her er det viktig å være oppmerksom på at ordet «barn» primært er ment som betegnelse på voksne sønner og døtre i en storfamilie. Storfamilien i tidlig gammeltestamentlig tid omfattet ofte fire-fem generasjoner i samme teltleir.

Hver generasjon hadde en familiefar som overhode, men det var (tip)oldefar i storfamilien som var storfamiliens overhode. Vårt skriftord retter seg især til disse fire generasjonene med voksne familiefedre. Gud sier: Det er dere familiefedre som i virkeligheten bestemmer om familien deres skal hate meg eller elske meg. Når fire generasjoner med familiefedre hater meg, da skal dommen komme.

Uttrykket «når det gjelder dem som hater meg» kan grammatisk sett oppfattes som en slags genitiv: Gud vil straffe tre-fire generasjoner «av dem som hater meg». Men det virker kunstig når en sammenligner med en tilsvarende grammatisk form i neste vers. Derfor er det bedre å oppfatte uttrykket som en presisering (såkalt «lamed relationis» på grunnspråket): «når det gjelder dem som hater meg». Da betyr stedet at det må fire sammenhengende generasjoner med Guds-hat til i en storfamilie før Guds straffedom inntrer.

Så må vi merke oss den bibelske definisjonen av uttrykket «å elske Gud». Den fremgår av v 6 på vårt sted. Der står det to ting: de aktuelle familiefedrene «elsker meg og holder budene mine». Det samme ser vi av Jesu ord i Johs 14:15 (og 21): «Dersom dere elsker meg, da holder dere budene mine». Definisjonen på å elske Gud er å holde Guds bud. Guds-kjærlighet er det samme som skrifttroskap — i teori og praksis.

Av dette kan vi slutte at Guds-hat må være det motsatte: Å ikke holde Guds bud, og: Å ikke bøye seg for skriftprinsippet.

Nå er der en særegenhet ved de bibelske språkene. Bibelen bruker en del steder ord og begreper som av og til kalles «semittisk absolutterende språk». For eksempel kan Bibelen si at en mann som har to koner, «hater» den ene og «elsker» den andre. I praksis betyr «hate» da det samme som å «elske mindre». Og dette er antagelig meningen på vårt sted. Å hate Gud er det samme som å ikke sette ham først og øverst i livet. Å hate Gud er det samme som å bryte det første bud.

Den delen av vårt skriftord som lover miskunn fra Gud i tusen ledd når familiefedrene elsker Gud og holder budene hans, er et nådig evangelisk løfte. Meningen med å fokusere på «tusen  ledd» er naturligvis å få frem uendelighetsbegrepet. Guds vrede er streng nok. Gud straffer når familiefedrene har ledet tre-fire generasjoner i sammenheng til å vandre på frafallets vei. Men Guds miskunn er mange ganger så raus og rikholdig. For miskunn viser Gud gjennom hele tusen generasjoner.

Nå kommer vi til spørsmålet om hva som ligger i begrepet «miskunn». Det heter på hebraisk «khæsæd», og det betyr «nåde», «barmhjertighet», «syndstilgivende kjærlighet», «velvilje», «godhet», m.m. De to greske ordene som vi etter eldgammel skikk synger i alle gudstjenester — «Kyrie eleison» — betyr: «Herre, vis khæsæd», «Herre, miskunne deg».

Alt i alt viser dette spesielle avsnittet midt i De ti bud at det ligger et stort ansvar på den som er familiefar. Den troen som far i huset bekjenner, vil ofte og i høy grad være bestemmende for hva familiens øvrige lemmer tror og bekjenner. Derfor må hver familiefar vite at han er kalt av Gud til å være prest for huset sitt. En fars frafall kan koste mange familielemmer den evige salighet.

Utskrift