Kvinnelig bibelskolerektor ?

Innenfor bedehusets organisasjoner er det blitt vanlig å snakke om «tjenestedeling». I svensk-inspirert høykirkelighet snakker man til sammenligning om «embedsfrågan». Begge betegnelsene er ment som forkortelser. Begge sikter til at Bibelen har en egen lære om de to kjønn, en egen tokjønns-teologi. Men ikke så rent sjelden hender det at språket overtar styringen over tankene våre. Og da kan det skje at man nøyer seg med å spørre om en bestemt praksis i hjem eller forsamling er forenlig med enten embedsteorien man hyller, eller tjenestedelings-idealet. Det vi egentlig burde spørre om, er om løsningen vi velger, er forenlig med Bibelens faktiske ord og budskap. Den dimensjonen savner jeg i debatten om ImFs konstituering av en kvinnelig rektor på bibelskolen på Bildøy.

Embede eller tjeneste

For meg som lavkirkelig lutheraner føles det lett å fornemme at det kan bo en noe høykirkelig embeds-patos i den svensk-inspirerte språkskikken.

Men felles for både lavkirkelig og høykirkelig luthersk embeds-teologi er utsagnet i Augustana 5 om at Gud har innstiftet et tjenesteoppdrag i Kristi menigheter. Bekjennelseskriftet Augustana har to grunntekster, en på tysk og en på latin. Ingen kan vite, fra artikkel til artikkel, hvilken grunntekst som er mest opprinnelig. I CA 5 skiller de to lag. Den tyske teksten kan gi et noe høykirkelig inntrykk: Gud har innstiftet «preke-embedet» (das Predigtamt). Den latinske teksten klinger noe mer lavkirkelig: Gud har innstiftet «tjenesten» (ministerium) med ord og sakrament.

Opprinnelig i 1530 tror jeg ikke man oppfattet noen forskjell mellom begrepene. Luther snakket gladelig om «bakerens embede», «snekkerens embede», «tømrerens embede» osv. «Embede» betydde livskall og tjenesteoppdrag, akkurat som det latinske ordet for «tjeneste» kunne gjøre.

Men i vår tid har vi bak oss en nyere norsk språkutvikling der begrepet «embede» har fått både privilegie-betont og mer statutarisk klangtone. I min ungdom fantes det endog en egen fagforening som het «Embedsmennenes Landsforbund». Og blant eldre prester var noen opptatt av at Grunnloven ga dem status som statens embedsmenn.

Man visste vel i teorien forskjellen på det teologiske embedsbegrepet og det statlige. Men i praksis fløt begrepsbruken lett sammen.

Derfor har jeg adskillig sympati for at de lavkirkelige bedehusorganisasjonene etter Bibelens eget forbilde foretrakk tjenestebegrepet (Gud har gitt oss forlikelsens tjeneste 2Kor 5:18). Og i debatten om de to kjønns tjeneste i hjem og menighet innførte man begrepet «tjeneste-deling».

Tekstutleggelse før embedsteori

Det nye begrepet eliminerte da en risikabel feilkilde i den norske tenkemåten. Men i debatten om rektorstillingen på Bildøy er jeg nå blitt bekymret for at også det nye begrepet kan innby til feilslutninger, nemlig hvis man tenker over tokjønn-spørsmål uten å gi tanken tilstrekkelig ankerfeste i de faktiske tokjønns-tekstene i Bibelen.

Når tekstene tolkes, bør vi ikke tre noen av embedsteoriene ned over dem som et slags filter for tolkningen. Men tekstene bør få si det de sier, FØR man introduserer embedsteologi i overveielsene. I Bildøy-debatten bør vi derfor ikke spørre om styrets konstitueringsvedtak er forenlig med standpunktet i enten «embedsfrågan» eller «tjenestedelingsspørsmålet». Men vi bør spørre om styrets vedtak er forenlig med sunn bibelsk tokjønns-teologi.

Og det tviler jeg på at det er.

Adam og Eva i Bibelen

Bibelens tokjønns-teologi sier at både Adam og Eva ble skapt i Guds bilde og Guds lignelse. Men Adam ble skapt for å dyrke og forvalte paradishagen, gi navn til alt det skapte og forvalte Guds aller første bud (= være prest for huset sitt). Eva ble deretter skapt for å være Adams medhjelp og motsvarighet (= fellesskapskonstituering) og for å være mor til alt liv (se 1Mos 1:26ff, 2:15, 2:19, 2:16, 2:18, 3:20 etc).

Bibelsk tokjønnsteologi sier videre at Adam etter syndefallet skal fortsette å dyrke jorden, men med strev og møye, og at han skal råde over Eva og ikke adlyde røsten hennes. Eva skal etter syndefallet fortsatt være mor til alt liv, men med smerte under barnefødingen. Og det er Evas ættling som skal knuse slangens hode. Til ektemannen skal hennes attrå stå, og ektemannen skal råde over henne (se 1Mos 3:17, 3:16, 3:15 etc).

Når apostelen Paulus i 1Kor 14:34c sier at det er loven som forbyr kvinnelig menighetstale, da er det disse moselovstekstene han sikter til. Og når han i 1Tim 2:13-15 begrunner forbudet mot kvinnelig gudstjenesteundervisning i skapelse og syndefall, er det også disse moselovstekstene han sikter til.

Kvinner skal i menighetssamlingene ikke tale, men tie og underordne seg. Kvinner skal ikke opptre som gudstjenestelærere, men være yngre kvinners lærere i det gode (se 1Kor 14:34ff, 1Tim 2:11ff, Efes 5:22ff, Tit 2:3ff).

Det som skjer i Bibelens samlede tokjønns-teologi er nemlig at både Adams og Evas basale skapelsesformål utfoldes i syndefallets verden med henblikk på hjem og menighet. I Kristi menigheter skal Adam ha forsamlingens farsrolle, mens Eva skal ha forsamlingens morsrolle. Og grunnen til at dette er så viktig at det har foranlediget et knippe bibelske bud, – det er nok at det avspeiler en fundamental tokjønns-teologi også i Guds egen himmel. For der skal Jesus være brudgom og de troende skal møte ham som Kristi brud (se Åpb 19:1ff).

Kjønns-uniformen

Flytter vi blikket fra disse tekstene og til Bildøy, står ImFs rektorvedtak ikke særlig stødig. For man setter altså en av Evas døtre til å være far i stedenfor mor på en bibeltro bibelskole.

Det man kaller «tjenestedeling», handler ikke om å «dele» tjenester etter praktisk hensiktsmessighet. Men det handler om at den kjønns-uniformen Gud har delt ut til henholdsvis mann og kvinne, til enhver tid skal vitne sant og rett om Den treenige Gud selv. Sammenlignet med dette er spørsmålet om midlertidig konstituering og midlertid omfordeling av hyrdeansvar etc – ikke hovedsaken.

For hvis bibelskolerektors faktiske Gud-skapte kjønns-uniform er kvinnelig i stedenfor mannlig, da fungerer ikke Bibelens tokjønns-teologi i praksis i den rektorstillingen.

 

Utskrift