Åndssituasjonen i Norge – hva venter oss nå?

Da jeg i sin tid konverterte til kristendommen – det er mer enn 40 år siden nå – sa jeg til mine nye kristne venner at dere må være klar over at de verdier som det norske samfunn bygger på ikke er forenelig med den kristne tro. De så uforståelig på meg. De forstod ikke hva jeg snakket om. Da jeg så gikk et skritt videre og sa at dette kommer til å ende med kristendomsforfølgelse. Nei, det var de overhode ikke i stand til å forestille seg.

For meg som nybakt statsviter var det helt problemfritt å se at de holdninger, verdier og tankemønstre som gjorde seg gjeldende i samfunnet stod i skarp strid med de verdier som vi finner i Bibelen. At kristen akademisk ungdom – jeg tilhørte den gangen kretsen rundt Oslo kristelig studentlag - ikke ville tenke i de baner, var i og for seg ikke overraskende. Som utenforstående var det ikke vanskelig å se at bibelinteressen gikk hånd i hånd med en makelighets-kultur. Tanker som skapte ubehag ville man ikke vite noe av.

1. Noe av det første vi lærte som studenter var at Norge er et meget homogent samfunn. Til daglig var livet preget av at vi hadde èn skole, èn kirke, og èn kringkasting. Alle statsdrevne. Som innbyggere ble vi utsatt for den samme type påvirkning.

Den samme gjorde seg gjeldende på det politiske området. Vi hadde kun ett statsbærende parti. Selv om vi har et flerpartisystem så har forskjellene mellom partiene stadig blitt mindre og mindre. Stort sett mener vi det samme. Vi kan med god grunn sette spørsmålstegn ved hvor levende det norske demokratiet er. Det er i hvert fall ingen lenger som tør å sette spørsmålstegn ved den sosialdemokratiske samfunnsmodell eller om du vil ved Arbeiderpartiets virkelighetsforståelse.

Vi lever med andre ord ikke et heterogent samfunn der mangfoldet rår og meningsforskjellene brytes. Vi er vant med at det skal være en tanke, en holdning og en felles oppfatning av tingenes tilstand. Slikt skaper selvsagt harmoni og det er jo et gode. Men når samfunnet er så ”smalt”, så homogent, ligger forholdene også godt til rette for ensretting og manipulering. Det blir ikke takhøyde for dem som tenker annerledes.

Det er av betydning å være klar over dette når vi nå går inn på temaet: Hva venter oss når kristendommens posisjon i det norske samfunn nå forsvinner ut? Vil samfunnet ha kapasitet til å akseptere et helt annet verdisett enn det som det moderne Norge i dag bygger på?

2. For å kunne svare på dette må vi først slå fast at vi i dag lever i et såkalt post-kristent eller etter-kristent samfunn. Det er det alminnelig enighet om - også blant kristne intellektuelle. Politikere har for lengst tatt konsekvensen av dette og omdefinert innholdet i Grunnlovens paragraf 2 der det opprinnelig het at Den evangelisk lutherske religion forbliver statens offentlige religion. I dag har staten ingen religion, den er konfesjonsløs og det gjenspeiler også tilstanden i det norske folk. Undersøkelser viser at 70 % av det norske folk har ingen religiøse interesser i det hele tatt.

Så kan en spørre: når skjedde dette at vi gikk fra å være et kristent land til å bli et etterkristent land?

Det har sannsynligvis sammenheng med den nyorientering som fant sted på 60 og 70 tallet. Jeg tenker på, kvinnekamp, likestilling, kvinnelige prester og abortlov. På 80-tallet ble dette ført videre i samboerskap og homofilidebatten. Den viktigste kamparena var allikevel skoleverket. I 1969 opphørte kristendomsfaget å være kirkens dåpsundervisning. I 2008 ble den kristne formålsparagrafen for grunnskolen og barnehager strøket.

Gjennom alle disse sakene ble verdinormene i samfunnet omdefinert. Det tradisjonelle kristne verdisynet ble fortrengt. På slutten av 80-tallet var endringene i det store og hele gjennomført. Samfunnet var blitt sekulært. Kristendommen hadde mistet sin påvirkningskraft.

3. Så kan en stille spørsmålet: hvordan kan det ha seg at det er blitt sånn?  Jeg vil antyde et trefoldig svar: Sosialisme, liberalteologi og unnfallenhet

Vi skal snakke litt om alle disse tre bitene.

4. Sosialismen la helt fra begynnelsen av kristendommen for hat. Kirken og de kristne ble blinket ut som hovedmotstandere sammen med borgerskapet. Religionen var i sin natur undertrykkende og var et resultat av klassemotsetningene. Både den moral og religion som kirken forkynte støttet det bestående samfunn. [1]

Kirkens maktposisjon lå i skoleverket. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 het det med prisverdig klarhet at ”kristendomskunnskap utgår av skolen fagkrets”.

Partiet hadde sine åndelige røtter i marxismen og for en god marxist var religion opium for folket. Partiets nestsjef fra 1927 professor Edvard Bull la ikke fingrene i mellom. Han kan siteres på mange minnerike uttalelser, blant annet:

Hele skolen må gjennomsyres av den socialistiske tankegang. Og den eneste måte vi kan nå dette på er, så vidt jeg kan se, at der bare ansettes socialistiske lærere. Barna skal gjøres til socialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det.”

Bernt Oftestad professor i kirkehistorie skriver om Arbeiderpartiets skolepolitikk at den ikke bare var motivert av sosialisme men også av et glødende kristendomshat. [2] Kampen mot kristendommen var en del av den kommunistiske arven.

Nå kan man innvende at dette gjaldt forne dager, slik er det ikke lenger. Partiet har forandret seg. Men så enkelt er det ikke. Finn Jor, Aftenpostens tidligere kulturredaktør, skriver at ” Arbeiderpartiet har modernisert kommunismen, men ikke tapt målet av synet. … Usynlig har Marx hele tiden vært til stede i tenkningen omkring utviklingen i Norge.” Pragmatisk politikk har riktignok erstattet dogmene. Det tales ikke lenger om det ”klasseløse samfunn”, men om ”fellesskapet” og ”velferdsstaten”. Terminologien er endret men meningen er stort sett den samme.[3] Fremdeles Finn Jor.

Arbeiderpartiet har hele tiden visst hva de ville, selv om dette ikke alltid ble uttrykt i klartekst. De ville ha et sekulært samfunn fri for all religion. Religionen var å forstå som en maktkilde for kirken og borgerskapet. En maktkilde utenfor seg selv kunne Arbeiderpartiet ikke akseptere.

5. Liberalteologien. Liberalteologien er knyttet opp til kulturliberalismens inntog i Norge. Det skjedde på slutten av 1800-tallet. Ideene var hentet fra opplysningstiden. Det var troen på menneskets iboende evner og på at fornuften alene kunne være rettessnor for livet. Kristendommen ble sett på som en fiende av åndsfriheten og en hindring for utfoldelsen av det frie menneske.

Liberalteologien førte med seg en bibelkritisk holdning. Tekstene måtte prøves på fornuften og den almenmenneskelige erfaring. Målet var å reformere Bibelen slik at den ble mer akseptabel for folks tankegang. Den bokstavtro forståelse av Bibelen – den såkalte biblisisme - ble angrepet. Underne skulle ut, det samme skulle vredens Gud og all snakk om fortapelse.

I tråd med dette har vi i dag fått et helt annet Gudsbilde enn før. Den Gud vi møter i kirken i dag er sjenerøs, inkluderende og nådig. Han krever ikke offer eller stedfortredende straffelidelse for å tilgi synd. Hva gjelder Jesu forkynnelse har den som mål å skape menneskelig fellesskap bygget på gjensidig respekt og anerkjennelse. Det er da også dette som er blitt kirkens prioritering nr 1 – fellesskap og hygge. All tale om vredens Gud, om menneskets fall i synd og behov for frelse, er borte vekk. Slikt skaper bare mistrivsel og hører fortiden til.

6. Unnfallenhet. Hvor var så kristenfolket i disse avgjørende etterkrigsårene?

Da Arbeiderpartiet i 1946 overtok Oslo lærerhøgskole – Indremisjonens høgborg – skrev Carl Fredrik Wisløff at kampen mot nazismen hadde tappet kristenfolket for alle krefter. Det var ikke innstilt på å ta kampen opp mot et nytt statstyranni. Kristenfolket var gått inn i en ”åndelig dvaletilstand”.[4]

Allikevel – ved to anledninger prøver kristenfolket å reise motstand.

Det første store slaget i åndskampen etter krigen kom i forbindelse med Hallesbys tale i NRK der han formante til ikke å vente med omvendelsen til det ble for sent og risikere å våkne opp i helvete. Dermed brøt helvetes-debatten løs og den varte i fem år. Biskop Schjelderup i Hamar mente at all tale om et helvete ikke hørte hjemme i kjærlighetens religion.

Det var liberalteologien som talte. Det norske folk sluttet helhjertet opp om Schjelderup og det gjorde også regjeringen. Etter å ha vaklet en god stund måtte Bispemøte i 1957 anmode Schjelderup om å fortsette i sin stilling. For kirken var dette et skjebnesvangert valg. Den hadde latt seg presse av folkemeningen fremfor å stå fast på Bibelen.

Selv om Hallesby fikk full støtte av lekfolket, var det klart at den bibeltro oppfatning nå var på vikende front.

Den siste krampetrekning fra kristenfolkets side kom i forbindelse med abortdebatten. Da Arbeiderpartiet i 1975 prøvde å kjempe igjennom loven om fri abort, mobiliserte kristenfolket og fikk i løpet av fire uker samlet inn 600 000 underskrifter. Loven ble stoppet, men vedtatt tre år senere.

Også kirken ga opp kampen.

Høsten 1982 åpner Bispemøtet for abort på sosiale indikasjoner. Argumentet var at kirken også måtte ta hensyn til ”den alminnelige samfunnsutvikling”.

7. Det verste eksemplet på avkristning er homofilisaken. Helt frem til 1972 var seksuell samhandling mellom menn forbudt i henhold til norsk lov. Da ble den siste bestemmelsen i straffeloven opphevet.

Kirken fikk seg aldri til å si at homofilt samliv var synd. Det som opptok den, var at den ikke ville ha homofile samlevende i vigslete stillinger. Men på kirkemøte i 2007 måtte man bare innse at også det slaget var tapt. Biskopene fikk gjøre som de ville når det gjaldt homofili og vigslete stillinger.Det siste nye nå er det bispeoppnevnte Samlivsutvalg under ledelse av kirkens preses. Det mener at kirken bør gi adgang til ekteskapsinngåelse for likekjønnede par. Den kristne tro kan ikke bare være bundet av skriftsteder i Det gamle og Nye testamentet, men troen må også ta hensyn til den ”allmennmenneskelige livserfaring”, heter det.

Vel, vi har hørt dette lenge. Det er liberalteologien som taler. Skriften må åpnes med ”samtiden” og ”nestekjærligheten” som tolkningsnøkler. Slik talte biskop Gunnar Stålset i sin tid. Og slik talte biskop Schjelderup før ham.

Skriftprinsippet ”Bibelen alene” – sola Scriptura - forsvant ut på et meget tidlig tidspunkt. Det store raset kom i så måte med kvinnelige prester. Det var selve ”testfrägan” sa Bo Giertz, biskop i Göteborg. Årstall 1977. Dersom vi ikke maktet å tro som apostlene, det vil si holde fast på Guds ord, ville vi begi oss inn på en rutsjebane som ingen ende hadde. Han skulle få evig rett.

Vel, jeg skal ikke nevne flere eksempler. Jeg tror vi alle har en grei forestilling om hvor vi står. Det er med årene blitt en meget stor avstand mellom folkemeningen på den ene siden og kristen tro og tanke på den annen side.

Dersom vi i dag skulle gå ut på gaten og si til folk at vi er imot likestilling, samboerskap og homofili, da ville de nok se rart på oss og spørre: Si oss, hvilken planet er dere i fra? Og hva gjør dere her blant oss?

Dette er ikke bare et tanke-eksperiment. Et ektepar jeg kjente oppsøkte sin menighet for å stille seg til disposisjon for menighetens arbeid. Men de hadde et forbehold. De sa: vi er imot samboerskap og homofili. De fikk klar beskjed: da har vi ikke bruk for dere.

8. Før vi nå går videre vil jeg gjerne ha sagt noen ord om forholdet mellom kristendom og sosialisme. Mange tror at dette er forenlige størrelser. De føler seg tiltrukket av ord som solidaritet og nestekjærlighet og forveksler dette med en bibelsk tankegang.

Det kristne mennesket har sin autoritet i Skriften – i Guds ord. Vi har en åndelig dimensjon som sosialismen ikke har.

Sosialismen følger en materiell tankegang. Det vil si at den utleder sine verdier og sitt syn på tilværelsen ut fra det som er håndgripelig og registrerbart.  Mennesket selv blir til syvende og sist alle tings målestokk. Av det kan man selvsagt komme frem til en god almenmenneskelig moral – du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Men kristen moral blir det ikke.

Den kristne moral har sin basis i Guds ord – i en autoritet utenfor seg selv. Det er Guds ord som bestemmer våre liv og våre mellommenneskelige relasjoner. Og fordi vi er bundet av Ordet kan vi ikke akseptere en lovgivning som bryter det femte bud – du skal ikke slå i hjel, eller det sjette bud – du skal ikke drive hor. Vi kan heller ikke akseptere en lovgivning som rettferdiggjør åpenbare synder som homofili eller ukjønnet ekteskapslovgivning. Vi kaller det ikke nestekjærlighet å akseptere det Guds ord uttrykkelig forbyr.

Videre; kristendommen tar utgangspunkt i enkeltmennesket og familien. Familien er samfunnets egentlige byggeklosse. Det gjelder å hegne om familien om det skal gå samfunnet godt. Videre tror vi at samfunnet må legge til rette for enkelt-menneskets frihet og virketrang. Men det er synd å si at sosialismen ser det slik. For dem er hensynet til kollektivet og fellesskapet det styrende. Enkeltmennesket må underordne seg fellesskapets behov. De kaller det solidaritet.

For det tredje er det store forskjeller i synet på menneskets natur. Sosialismen tror på det gode i mennesket. Og fordi mennesket er godt er det også mulig å virkeliggjøre det gode samfunn. Kristendommen nærer ingen slike illusjoner. Tvert om. Vi lærer at mennesket er underlagt onde drivkrefter som gjør det helt umulig å realisere det gode samfunn her i tiden.

Det paradoksale er at troen på det gode mennesket skaper ideologisk fanatisme. Når man i utgangspunktet tar det for gitt at det er mulig å realisere det gode samfunn, tar man ikke så nøye med andre menneskers rettigheter. Når det gode samfunn skal bygges, er man nødt til å knuse noen egg.

Virkelighetsforståelsen mellom sosialisme og kristendom er altså meget forskjellig. Vi kan trygt tale om et grunnleggende motsetningsforhold.

9. Spørsmålet blir da: når virkelighetsforståelsen er så forskjellig, når de verdien vi sokner til står i så skarp motsetning til hverandre, hvordan kan vi da leve med hverandre?

Så lenge det hersket en form for maktbalanse mellom stat og kirke, mellom sosialisme og kristendom, hadde kristentroen rom i Norge. Men når kirken ga etter for staten, slik vi har sett det i alle etterkrigsårene, fikk sosialismen fritt spillerom til å sette sine verdier igjennom. Da ble også kårene for kristentroen mye trangere. I økende grad fikk vi et samfunn som ikke bare hadde skjøvet kristne verdier til side, men som også kom til å se på disse verdiene som noe uønsket.

Hvor vi i så måte står i dag kommer godt til uttrykk hos Arbeiderpartiets tidligere partisekretær Martin Kolberg. Han uttalte offentlig at konservative kristne grenser til å være reaksjonære. Vi må tro at Kolberg med utrykket konservative kristne mener det samme som bibeltro kristne. Spørsmålet blir da: Hvor lenge vil det norske samfunn akseptere å ha en gruppe reaksjonære i sin midte? Og videre: kan slike mennesker betros ledende stillinger i samfunnet?  Må det heller ikke være slik at de gjøres til gjenstand for kontinuerlig overvåkning?

På sett og vis har Martin Kolberg rett. Som kristne er vi sand i maskineriet. Vi kan ikke slutte oss til lover og forordninger som står i strid med kristen tro. Og de fleste lover som går på etikk og familieliv gjør nettopp det. Vi kan heller ikke slutte oss til Arbeiderpartiets virkelighetsforståelse og fremtidstro.

Til dette kan vi også føye til at det norske samfunn er blitt så sentralstyrt og detaljregulerende at det går på bekostning av de frie menneskets selvutfoldelse og virketrang. Mennesket kan ikke realisere sin gudgitte kulturoppgave innenfor de trange rammer som den kollektive tenkning til sosialismen representer.

10. La oss nå sammenholde det som vi hittil har sagt. Vi har talt om:

 - et ekstremt homogent samfunn som er lett å manipulere,

 - en sosialistisk ideologi som er kristendomsfiendtlig og som setter kollektivet over enkeltmenneske,

 - kirkens kapitulasjon og kristenfolkets unnfallenhet.

I sum er det åpenbart at det tegner seg et nytt norsk samfunn. Det er også åpenbart at i dette samfunnet vil bibeltro kristne få store problemer.

Det er i fristende å henlede oppmerksomheten på Bernt Oftestads siste bok ”Etter Utøya”. Her peker han på at Arbeiderpartiet gjennom flere år har forsøkt å skape en ny norsk identitet, det han kaller for ”det nye norske Vi”. Han konstaterer at vi i kjølvannet av Utøya fikk vi en atmosfære av politisk ensretting. Tragedien skulle tjene som et moralsk imperativ for politisk innsats mot alle dem som ikke delte Arbeiderpartiets meningsunivers.

Oftestad mener at dette er illustrerende for den utvikling som pågår og for det som vi har i vente. Han skriver at statens mål er å utvikle en mental enhet i samfunnet, en ny ”konfesjonsstat.” Den konfesjonsstaten Oftestad ser konturene av er et totalitært samfunn. Om det skriver han: ”I det totalitære samfunn kreves ikke bare lydighet, men mental underkastelse, idet man må – i hvert fall ytre sett – tilegne seg makthavernes ideologi og mentalitet. Underkastelsen skal vise seg i hjertets og sinnets positive tilslutning. Vår nye nasjonale enhet synes å kreve en slik mental tilslutning.” [5]

Oftestads vurdering passer godt inn i vårt bilde. Ensretting og meningsterror. Salderingsposten i det nye norske samfunn blir de kristne som ikke kan slutte seg til Arbeiderpartiets fremtidsvisjon.

Interessent er også Oftestads syn på kirken. Her heter det at Kirken har fjernet seg så mye fra konservativ kristendom og sine lavkirkelige røtter at den fremstår som et velegnet redskap for Arbeiderpartiet.  Vårt nye nasjonale fellesskap krever en mental tilslutning, etter Utøya kalt ”kjærlighet”. Men dette er ingen kristen forstått kjærlighet, skriver han. ”Ikke desto mindre spiller en slik mentalitet en stadig større rolle i Den norske kirke. Det forlanges at samfølelsen og opplevelsen av fellesskap i kirken skal nedbygge klare og dype læremotsetninger.” [6]

Poenget for Oftestad er at både Arbeiderpartiet og kirken - på hver sin måte- arbeider for å realisere det nye norske Vi. I dette nye fellesskapet blir det liten plass for meninger som splitter, og bibeltro meninger gjør nettopp det.

Kirken er altså blitt et redskap for venstresiden i norsk politikk. Oftestad sier et sted at Den norske kirke er i ferd med å bli et SV med sakramenter.[7]

11. Det er rimelig klart at kirken har kapitulert – både med hensyn på liberalteologien og det politisk påtrykk. Kirken har langt på vei gitt opp sitt åndelige oppdrag. Den har - muligens med en viss rett – kommet til at budskapet ikke lenger kommuniserer med det norske folk. Derfor har den i en årrekke vært på leting etter en ny identitet og har funnet den i sosialismen.

For å kaste lys over det som venter oss kan vi gå til Bibelen. Der finner vi nemlig en beretning som illustrerer samspillet mellom samfunnet og kirken. Nærmere bestemt det sekulære samfunn og den avkristnede kirke.

I Johannes åpenbaring kapitlene 17 og 18 leser vi om skjøgen som har gått i allianse med Dyret. Skjøgen er etter gammel kristen tradisjon den frafalne kirke. Dyret er en satanisk åndsmakt som har gitt sin makt til denne verdens herrer.  Og så heter det: Jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod. Og jeg undret meg storlig da jeg så henne. (17.6)

Johannes undrer seg fordi han ser noe som for ham er utenkelig: kirken forfølger sine egne.

Mange har vanskeligheter med å forstå at kirken kan være skjøge fordi at i kapittel 12 leser vi om kvinnen som Guds menighet. Kvinnen kan ikke både være Guds menighet og skjøge samtidig, innvender man. Men her er det selve utviklingen som er poenget. Kvinnen var Guds menighet og ble skjøge. Budskapet er frafallet. Kvinnen / kirken ble det motsatte av det hun var ment å være.

Kvinnen taper sin dyd og sin hellighet ved at hun skikker seg like med denne verden. Kirken går i allianse med statsmakten og det verdslige samfunn. Og ved å gjøre det blir hun et redskap for denne verdens krefter. Men kirken vet hva den er falt i fra, derfor retter den sitt raseri i mot alt det som kan minne om dets åndelige røtter.

Nå er det ikke noe nytt i historien at kirken forfølger sine egne. Det har skjedd helt siden kristendommen ble statsreligion (i Romerriket år 380). De forfulgte menigheter har ofte hatt det til felles, at de har hatt et nært forhold til Bibelen. Bibelen skulle være eneste norm for tro, liv og lære. Alt som de ikke fant belegg for i Bibelen, ble forkastet. En slik konsekvent holdning førte til at de kom opposisjon til den offisielle kirke – det være seg den romersk katolske eller den evangelisk lutherske.

12. At det forholder seg slik er selvsagt dårlig nytt for oss som er bibeltro. Men vi må nok være forberedt på at det forfallet som allerede har funnet sted, bare kommer til å forplante seg videre. Snart vil også våre misjonsorganisasjoner gå samme veien og frafallet vil bare øke i styrke. Det må vi som kristne være forberedt på.

Spørsmålet blir da: Hva skjer med oss? Hvor skal det bli av oss?

Da vil jeg på nytt gå tilbake til de tankene jeg gjorde i mine første år som kristen. Noe av det som slo meg var at de kristne hadde organisert seg på en smart måte. De hadde bibelgrupper. Mange grupper og de møttes i hjemmene. Dette er en organisasjonsform som er meget velegnet for tider med forfølgelse. Det var også den måten kommunistene i sin tid organiserte seg på. De opprettet celler som opererte uavhengig av hverandre, og som var umulig å rulle opp fordi de ikke var del i et felles nettverk.

Går vi til Bibelen ser vi at det var nettopp slik de første kristne menigheter også opererte. De møttes i hjemmene. Det går blant annet klart frem av Paulus sine brever. Hils menigheten i deres hus, heter det flere steder. Bibelgrupper eller de små forsamlinger er altså svaret. Det betyr at den organisasjonsform vi trenger, allerede er der.

Det som tidligere har gitt oss et vern – kirke og organisasjon – er borte. For oss kristne blir det et tilbake til katakombene. Men dette gir ingen grunn til mismot. Snarere føler jeg en stille glede. Har de forfulgt meg vil de også forfølge dere, sier Jesus. En tjener er ikke større en sin Herre. De første kristne følte glede over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld, leser vi (Acta 5.41) Forfølgelsen er en bekreftelse på at vi hører Jesus til.

I trengselens tider vil mange falle fra. Det ser vi allerede i dag. De fleste som bekjenner kristennavnet vil nok velge å følge kirken – om ikke annet så av bekvemmelighetshensyn.

Men for oss som henger fast ved Ordet er det godt å få rettet sinnet mot det ene nødvendige – Herren Jesus Kristus. Vårt rike er så allikevel ikke av denne verden. Her på jorden er vi fremmede og utlendinger. Kirkefader Augustin sa det slik: ”Den som kjenner ditt rette fedreland tar ikke feil og betrakter herberge som sitt hjem.” Forfølgelse skaper et himmelvendt sinn.  Det er et gode.

13. Til slutt. Hva skjer så med det norske samfunn?

Vel, Bibelen gir også svar på dette. Som troende er vi lys og salt i verden, sier Jesus. Var det ikke for oss ville samfunnet ligge i mørket og råtne opp. Det sier noe om den betydning vi som kristne har.

De nye verdiene som nå er kommet i stedet for kristendommen, vil ikke ha bærekraft. De blir som sprukne brønner som ikke holder vann. Det vil skje en oppløsning i samfunnet. Hvor lang tid det vil ta, er det ikke godt å si.

Tankene går til beretningen om Sodoma og Gomorra. De byene ble fullstendig ødelagt på grunn av menneskenes synd. Men det viktige her er at de kunne ha vært reddet om det hadde bodd ti rettferdige der. Da ville Herren ha spart byene for ”deres skyld”, står det. Men nå bodde det altså ikke 10 rettferdige i Sodoma. Denne beretningen er et bilde på det som også lett kan bli Norges skjebne.

[1] Edvard Bull ”Kommunisme og religion” 1923 Sidene 26-31

[2] Bernt Oftestad ”Etter Utøya” 2012 side 71

[3] Finn Jor ”Kong Haralds Nei” 2008 sidene204-205

[4] Carl Fredrik Wisløff ”Norsk kirkehistorie” Bind III side

5 Bernt Torvild Oftestad ”Etter Utøya” side 57-58

6 Ibid s.58

[7] Ibid s.54

Holtet 28.04 2013, Per Haakonsen,  Email: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Utskrift