Valgkampen i Israel: to milliardærer

Valgkampen i Israel kvesser seg nå mer og mer til foran de to siste ukenes hektiske langspurt frem mot 22. januar. Flere viktige ting er blitt tydelige. Det viktigste er at velgerflertallet fortsetter å lene seg mot høyre. Like påtagelig er den heftig voksende desperasjonen på venstresiden. Og begge deler henger naturligvis sammen med at Netanjahu har greid å lose et troverdig regjeringsalternativ stort sett trygt gjennom brottsjøene. Mens venstresiden til og med er blitt enda mer splittet de siste par dagene.

En flunkende ny faktor spiller en helt uvanlig stor rolle når det gjelder venstresidens sammenbrudd i Israel. Grasrotvelgerne er denne gangen plutselig blitt klar over den enorme rollen som to avis-eiende milliardærer spiller bak kulissene.

To milliardærer

Den ene av de to milliardærene er en velkjent offentlig skikkelse i både amerikansk og israelsk politikk. Han heter Sheldon Adelson. I Israel støtter han Netanjahu. Og i USA kjempet han med nebb og klør mot Obama foran presidentvalget i november. Alle vet, og har alltid visst, hvor han står. Det er ingenting nytt i det.

Men den andre milliardæren er en ualminnelig mediersky skikkelse som heter Arnon Moses. I visstnok mellom 15 og 20 år har han vært den usynlige grå eminensen bak de synlige aktørene på den israelske venstresiden. Fordi han eier det som lenge var Israels største avis, Jedioth Ahronot. Og fordi også mange TV-reportere står på lønningslistene hans. Men selv har han aldri stått frem, aldri gitt noe intervju, og aldri latt oppfatningene sine brynes i det offentlige rommet i direkte konfrontasjoner.

Derimot har Arnon Moses ved hvert eneste valg kastet hele det enorme avis- og medie-imperiet sitt inn i de israelske valgkampene til støtte for den til enhver tid sterkeste talsmannen for israelsk venstreside.

Blodig aviskrig

I den valgkampen som nå pågår i Israel, er imidlertid nøkkelrollen til Arnon Moses blitt kledd offentlig naken på en ganske forbløffende måte. Journalistene som jobber under hans kommando, har aldri nevnt navnet hans. Herr Moses ønsker ikke offentlig omtale. Ergo slipper han offentlig omtale.

Men for noen år siden startet og finansierte milliardær-rivalen, Sheldon Adelson, en ny avis i Israel. Den heter Jisrael Hajom (= Israel idag). Den er minst like tabloid som Jedioth Ahronot. Etter få år hadde den knekket Israels gamle storavis, Maariv. Maariv er nå konkurs. Og boet er solgt på billigsalg til en mindre aviseier på Israels ytre høyre.

Deretter har Jisrael Hajom også utkonkurrert den nyere storavisen Jediot Ahronot. Jediot er ikke konkurs, selv om et antall journalister har måttet gå av. Arnon Moses fortsetter å dekke avisens underskudd, slik Sheldon Adelson dekker underskuddet til Jisrael Hajom.

Men Jisrael Hajom har sust forbi Jediot i opplagstall og foretrekkes nå massivt av den slags leserne som vil ha Jediot-lignende tabloide avisforsider som skriker og hyler budskapet sitt ut med digre bokstaver og korte slagord-overskrifter.

Journalist-kjendiser

Også i de mer seriøse spaltene inne i de to tabloidene ser det ut til at Sheldon Adelson beseirer Arnon Moses. Begge avisene har hederskronte veteran-kommentatorer blant journalist-navnene sine. De skriver daglige analyser av nyhetene og valgkampen. Men det er lett å legge merke til en fremvoksende forskjell. Så lenge Jediot hadde hegemoniet, greide disse vetarnene (Nahum Barnea, Alex Fishman, Sjimon Sjiffer osv) å bevare en image av opphøyet objektivitet. Som om de satt på hver sin høye hest og informerte offentligheten om selve den objektive sannheten. (Den lente seg tilfeldigvis alltid mot venstre).

Men under denne valgkampen har hele den israelske offentligheten daglig kunnet se selv hvor massivt partisk, og utilslørt kampanjebetont, disse veteran-journalistene i virkeligheten skriver.

Og ikke bare det. Informerte folk har alltid visst navnet på en del veteran-journalister i de store TV-redaksjonene som (i tillegg til de store politiske TV-programmene sine) tjenerte gode honorar-penger på å skrive faste spalter for Arnon Moses. Informerte folk har hele tiden visst det. Men i denne valgkampen er mer eller mindre hele den israelske offentligheten også blitt klar over dette påtagelige avhengighetsforholdet.

72-timers-kampanjene

Det er først og fremst Jisrael Hajom som har greid å utføre den offentlige avkledningen av milliardær Arnon Moses og journalist-løperguttene hans.

Jediots fremste metodiske grep har vært de såkalte 72-timers-kampanjene. Man samlet stoff til en skandale, slo nyheten opp med kjempeoppslag på dag én, fulgte opp med knallharde hammerslag på samme spikerhode på dag to, og avsluttet med knock-out-slag på dag tre.

I årets valgkamp har Jisrael Hajom besvart hver eneste kampanje ved å skrive tingene rett ut. Dels har de allerede på dag én visst hva som kom, og parerte selve nyheten med harde motangrep inn mot selve kjernen i nyheten. Og dels har de hver gang identifisert den grå eminensen Arnon Moses under fullt navn som kampanjens opphavsmann og fullender. Uten å legge skjul på at rivelen til enhver tid het Sheldon Adelson.

Diskin-bataljen

Den nyeste bataljen av dette slaget fant sted torsdag, fredag og søndag 4. til 6. januar. Jediot hadde tatt opp på tape et digert intervju med den forhenværende Sjin Bet-sjefen, Juval Diskin, og han gjentok det gamle personangrepet sitt på Netanjahu og Barak («messiansk ego-dyrking og forblindet Iran-opptatthet»). Avisen slapp de saftigste påstandene på trykk torsdag, kjørte hele intervjuet fredag og frisket alt opp igjen med heseblesende kommentering og repetering søndag.

Men allerede samme dag, torsdag, serverte Jisrael Hajom motangrepet («Diskin er bare fornærmet fordi han ikke fikk bli ny Mossad-sjef, det er han selv som har forstørret ego»). Sammen med hamring på at det er milliardær Arnon Moses, inne i skyggene et sted, som er Diskin-budskapets egentlige avsender.

Venstre-desperasjon

Generelt har tonen aldri vært mer desperat på Israels venstreside. Partilederne på venstresiden rivaliserer hverandre i hjel og greier ikke å stille opp med et troverdig, omforent statsministeremne. Og velgerne ser ikke ut til å ville høre etter når venstresiden hyler og skriker ut de desperate advarslene sine om Israels snartlige undergang under utålelig høyre-styre.

Også på Netanjahus side har man gjort betydelige taktiske tabber i denne valgkampen. Ikke minst har Israels ytre høyre en notortisk tendens til å gjenta tabbene sine, omigjen og omigjen i hver valgkamp, uten å lære av feilene sine.

Men venstresidens daglige tabber er i år ti ganger så ruinerende. Og denne gangen blåses dessuten hver tabbe ti ganger så sterkt opp i mediene. Takket være de to milliardærenes løpergutter blant Israels mest berømte journalistnavn.

Israels blodige aviskrig

Israels hederkronte gamle storavis, tabloid-avisen Maariv, gikk i oktober 2012 konkurs. Journalistene prøvde en måneds tid å drive avisen videre for egen regning. Men det gikk også galt. Nå er boet og avisnavnet solgt til en mindre kjent avis-millionær på Israels ytre høyre.

Israels neste storavis, tabloid-avisen Jediot Ahronot, måtte i oktober 2012 sende et antall journalister oppsigelsesvarsel. Nyheten om den økonomiske nedgangen for eierselskapet bak Jediot, IDB Holding Corp, ble lekket i nettavisen til tyske Frankfurter Algemeine Zeitung. IDB Holding eies av den mediesky milliardæren Arnon («Nosi») Moses. Jediot-journalist Sever Plocker skrev etterpå at det er konkurranse fra Jisrael Hajom som hadde skylden.

Israels nåværende storavis, den tabloide gratisavisen Jisrael Hajom, er ikke mange årene gammel og eies av den amerikansk-jødiske multimilliadæren Sheldon Adelson. Adelson og frue er personlig venn av ekteparet Netanjahu. Ekteparet Adelson har et par ganger de siste månedene selv skrevet signerte kommentarartikler med brodd mot Barak Obama i Jisrael Hajoms spalter.

Småavisen Haarets står utenfor denne aviskrigen, men leses lite av vanlige folk i Israel. Til gjengjeld er den overveldende populær i europeiske nyhetsredaksjoner fordi den sokner til Israels ytre venstre. Avisens renomé i Israel er sterkt skadet etter den såkalte Kamm/Blau-skandalen (lekking av hemmeligstemplede militærdokumenter).

Den engelskspråklige avisen The Jerusalem Post står også utenfor aviskrigen. Den er Israels mest seriøse og uavhengige avis, men leses i Israel bare av folk som kan engelsk. Avisen er upopulær i europeiske nyhetsredaksjoner etter et profilskifte for over 20 år siden.

Mislykket hestehandel

I januar 2010 tilbød eierne av Maariv og Jediot Ahronot Netanjahu-regjeringen full fredning i fire år hvis regjeringen ville foreslå i Knesset en lov som forbyr utenlandsk eierskap i israelske medier. Det ville i tilfelle ha knust avisen Jisrael Hajom.

Riset bak speilet var en trussel fra det israelske Arbeiderpartiet om å felle Netanjahu-regjeringen ved hjelp av et ekstraordinært landsmøtevedtak.

Netanjahu og Barak avslo tilbudet, og Ehud Barak gikk i en lyn-beslutning av som formann i Arbeiderpartiet. Sammen med fem andre folkevalgte dannet han et nytt parti, Fremad. Slik ødela han muligheten for å felle Netanjahu-regjeringen, samtidig som avis-eiernes hestehandel-utspill ble avvæpnet.

 

Utskrift