Avkristningen av Norge

Avkristning betyr at vi som folk vender Gud ryggen. Hans lover og forordninger betyr ikke noe for oss lenger. Mange mennesker opplever dette som en frigjøring og et fremskritt. Men det de færreste er klar over er at dersom vi vender Gud ryggen, vender Gud ryggen til oss. Vi kan ikke løsrive oss fra Guds ord uten å komme under Guds dom.

Når begynte egentlig avkristningen?

Vel, det går an å ha flere meninger om dette. Selv er jeg tilbøyelig til å tro at vi fikk et åndelig tideskifte på 1930-tallet. Egil Aarvik, slår fast at vekkelsene begynte å ebbe ut midt på 30-tallet. Vi hadde forventet at krigen ville forandre på dette, skriver han. ”Men krigen kom ikke med vekkelse. Det gjorde freden langt mindre.” (”Vi gjemmer oss på bedehuset”)

Ole Hallesby sa i forbindelse med 9. april 1940 at ”Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunne utsette straffen lenger.” (Calmeyergatens misjonshus oktober 1940) Hallesby tale sier oss to ting. For det første at avkristningen var følbar allerede før 2. verdenskrig. For det annet, at det tyske overfallet var å forstå som en Herrens straff.

Selv har jeg studert misjonsbladene fra året 1948. Et gjennomgangstema i for eksempel pinsebevegelsens hovedorgan ”Korsets seier” var det moralske forfall i tiden. Bladet klager over hedenskapet i vårt land og at det moderne menneske ikke lenger har bruk for en frelser. Lysestaken er i ferd med å bli flyttet fra vårt land, skriver bladet.

Vi kan altså slå fast at den avkristningsprosessen vi nå er inne i har pågått i lang tid, trolig i mer enn 70 år. Men la oss nå ta tingene i sin kronologiske rekkefølge.

Det første slaget etter siste verdenskrig stod allerede i 1946 med statens overtakelse av Oslo lærerskole. Skolen ble drevet av Indremisjonsselskapet. Fra Stortingets talestol sa Arbeiderpartiets talsmenn at skolen representerte pietisme og trosfanatisme. Men med statlig overtakelse skulle nå nye generasjoner læres opp i forståelse, åpenhet og toleranse. Arbeiderpartiet la ikke skjul på at overtakelsen var å forstå som et angrep på kristne posisjoner i samfunnet.

Men hvor var kristenfolket?

Indremisjonen ble jo ledet av Ole Hallesby – en troskjempe på den tiden. Carl Fredrik Wisløff skriver i sin kirkehistorie at kampen mot nazismen hadde tappet kristenfolket for alle krefter. Det var ikke innstilt på å ta kampen opp mot et nytt statstyranni. Kristenfolket var gått inn i en ”åndelig dvaletilstand”.

I 1953 fikk vi helvetesdebatten. Da var det liberalteologien som gikk til angrep, godt støttet av folkemeningen.

I en radiooverført søndagspreken sier Hallesby bl a følgende: ”Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.  … Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?”

Hallesby sa ikke noe annet enn det mange kristne kunne slutte seg til. Men biskop Kristian Schjelderup i Hamar rykket umiddelbart ut og sa at læren om evig helvetesstraff ikke hørte hjemme i kjærlighetens religion. Med det ble Schjelderup litt av en folkehelt. Han fikk støtteerklæringer fra ordførere, kommunestyrer, organisasjoner og kulturpersoner. Alle ville de ha en fritenkende teolog, og alle ville de være med på å avskaffe både helvete og fortapelsen.

Schjelderup kom til å føle at han hadde hele det norske folk i ryggen. Han ba derfor om biskopenes tillit. Etter først å ha nølt, ga bispekollegiet etter. Høsten 1957 anmodet de enstemmig Schjelderup om å fortsette i stillingen. Schjelderup takket rørt for tilliten.

Schjelderup hadde angrepet et kjernepunkt i den kristne lære. For dersom det ikke fantes noen fortapelse, hva skulle man da frelses fra?

Det er vel ikke noe angrep på den kristne lære i vår tid som har vært mer alvorlig enn dette. Langsomt men sikkert ble forkynnelsen lagt om. Man gikk stadig stillere i dørene når det gjaldt å tale om synd, evig død, dom og fortapelse. En ny teologi var i emning.

I 1961 fikk Norge sin første kvinnelige prest i Ingrid Bjerkås. Hun ble ordinert av nettopp biskop Schjelderup. Før ordinasjonen uttalte seks av landets ni biskoper at kvinnelig prestetjeneste var uforenlig med Guds skaperordning og utsagn i Det nye testamentet. Få år tidligere hadde et enstemmig professorråd ved Menighetsfakultetet uttalt det samme.

Kvinneprestspørsmålet kom til å rase i flere ti-år. Men i 1972 skjedde det et tideskifte. Flertallet i Menighetsfakultets lærerråd kom da til at de aktuelle tekster i Det nye testamentet måtte sees i lys av datidens samfunnsordning. Det var følgelig et ordningsspørsmål og ikke en samvittighetssak. Et betydelig mindretall mente at det var galt å gjøre formaningene i Skriften tidsbetinget.

Den svenske biskop Bo Giertz var blant dem som kom til å sette fingeren på det sentrale teologiske spørsmål. I 1976 holdt han et foredrag på Menighetsfakultetet hvor han fremholdt at kvinneprestspørsmålet var selve ”testfrågan”.

Testfrågan på hva? På bibeltroskap.

Å være kristen er å tro som apostlene, sa han. Guds menighet er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll. Men er vi villige til å holde fast på apostlenes lære, spurte han. Det er her kvinneprestsaken kommer inn og blir selve testfrågan.

Tankegangen er at Guds ord verken kan endres eller rokkes. Det er ikke tidsbetinget, men står fast til alle tider. Hvis man derimot begynner å trekke den slutning at det er datidens oppfatning som gjelder, så kan det samme resonnementet anvendes på alle andre formaninger i Det nye testamentet. Resultatet blir at man begir seg inn på en rutsjebane som ingen ende har.

I de sakene som nå fulgte, var det nettopp dette som skjedde. I praksis kom kirken til å fravike det reformatoriske prinsipp ”Skriften Alene”. Ved å oppgi dette prinsippet fratok kirken seg selv det eneste redskapet den hadde til å demme opp for utviklingen. Den kunne ikke lenger si: ”det står skrevet”.

Det nye brekkjernet som nå brukes i åndskampen, er likestilling. Bak synet på kvinnelige prester lå det politiske dogmet at mann og kvinne er likestillet. Det høres tilforlatelig ut fra en humanistisk synsvinkel, men det er klart stridende mot den bibelske lære.

Likestillingstanken slo igjennom på 1960-tallet og ble markedsført av feministbevegelsen. Det ble et meget velegnet verktøy for Arbeiderpartiet når det gjaldt å rydde til side de kristne posisjonene i samfunnet.

I dag har likestilling nærmest fått status som et religiøst dogme. Selv kirken har ingen motforestillinger. I gjeldende strategidokument for Den norske kirke heter det at ”likestillingsperspektivet skal innarbeides på alle nivå og felt i Den norske kirke.”

I 1972 ble loven som forbød samliv mellom mann og kvinne uten å være gift – konkubinatloven – opphevet. Resultatet skulle vise seg hurtig. Allerede før århundreskifte var 40 % av alle kvinner i 20-årene samboere og halvparten av alle barn ble født utenfor ekteskap. Det 6. bud betød ingenting.  I folks øyne var samboerskap like godt som ekteskap. Fra kirkens prekestol hørte vi ikke et ord om at samboerskap var synd.

I 1978 fikk vi abortloven. Det kristne synet om at det ikke er tillat å ta liv, ble skjøvet tilside til fordel for selvbestemt abort. Loven ble sett på som en milepæl i kampen for kvinnens frigjøring. Selvbestemt abort var det viktigste fremskrittet for kvinner i vårt århundre ved siden av stemmeretten, ble det sagt.

Kirken avviste først selvbestemt abort, men allerede i 1982 åpnet biskopene for abort på sosiale indikasjoner.  Senere forstummet all motstand mot loven. Bare Børre Knudsen og kretsen rundt ham holdt saken levende.

Skillsmisse og gjengifte var et hett tema på 60 og 70 tallet. Men etter at samboerskap skjøt fart stilnet det fullstendig av. Vi hører ikke lenger om prester som ikke vil vie gjengifte. Men selve saken – skillsmisse – lever fremdeles i blant oss. Cirka 44 % av alle ekteskap ender i dag i skillsmisse. Hva Gud har sammenføyd skal et menneske ikke adskille, står det.

Men det er ikke lenger noe tema for kirken. Tvert om. I 2007 fikk Den norske kirke sin første fraskilte biskop i Per Oskar Kjølås. Kirkens preses Olav Skjevesland uttalte ved den anledning at han ikke så det som et problem.

Homofilisaken fremstår som den foreløpig siste spikeren i kisten. I 1972 ble den siste paragrafen i straffeloven som forbød seksuell omgang mellom menn opphevet. Alle samlivsformer skulle likestilles. Man kunne ikke diskriminere. Det ville være urettferdig og ukjærlig.

I 1993 fikk vi partnerskapsloven som ga de homofile samme rettigheter som heterofile par. Og i 2009 ble denne avløst av den nye kjønnsnøytrale ekteskapslovgivningen som opphevet skillet mellom homofile og heterofile ekteskap. Dermed var likestillingsprosessen ført til ende.

Når en leser de kirkelige uttalelser fra denne tiden, slår det en at kirken aldri fikk seg til å si at homofili var synd. Debatten gikk på om homofile kunne vigsles til prest eller ikke. Dette spørsmålet fikk sin tragikomiske avslutning på kirkemøtet i november 2007. Der vedtok man å overlate til den enkelte biskop å gjøre som han ville når det gjaldt tilsetting i vigslete stillinger. Men da hadde Hamarbiskop Rosemarie Køhn og Oslobiskop Gunnar Stålsett for lengst tatt saken i sine egne hender og vigslet henholdsvis en lesbiske samboende og en til homofil samboende til prest.

I dag er homofilt samliv blitt det politisk korrekte også i kirken. Avisen Vårt Land gjorde i fjor en undersøkelse som viste at halvparten av Menighetsfakultets lærere sier ja til homofilt samliv og til kirkelig vielse av homofile par. I en kommentar sa rektor Vidar Haanes at Menighetsfakultet må avspeile den holdningsendring vi ser i Den norske kirke.

Avkristningen av skoleverket. Her dreier det seg om den oppvoksende generasjon og landets fremtid.

Arbeiderpartiet har helt siden 1920-tallet gått til systematisk angrep på kristendomsundervisningen i skolen. På landsmøtet i 1918 het det med prisverdig klarhet at ”Kristendomsundervisningen utgår av skolens fagkrets”. Kristendom og kirke var en del av det kapitalistiske samfunn som partiet var satt til å bekjempe. Men ettersom kristendomsundervisningen ikke kunne fjernes med et stormløp, tok partiet fra første øyeblikk fatt på å fjerne time for time samtidig som det også svekket fagets konfesjonelle innhold.

Den viktigste endringen i vår tid kom i 1969. Da bestemte Stortinget at kristendomsundervisningen ikke lenger skulle være å betrakte som kirkens dåpsopplæring. Med innføringen av KRL-faget i 1997 ble ulike religioner og livssyn presentert side om side. Det ble utrykkelig forbudt å presentere en religion som bedre eller sannere enn andre. Jon Kvalbein sa i den anledning at KRL-faget var dødsstøtet mot den kristne oppseding i norsk offentlig skole.

Det underlige og uforståelige i denne sammenheng er kirkens holdning. For både Institutt for kristen oppseding, Kirkerådet og Menighetsfakultet støttet innføringen av KRL-faget. Kristelig Folkeparti gjorde det samme. Da RLE-faget ble innført i 2008 gjentok det seg. Da ble den kristne formålsparagrafen for Barnehager og Grunnskolen strøket. Det skjedde også ved hjelp av Kristelig folkeparti. At den oppvoksende slekt ble stående uten opplæring i kristen tro, var det ingen som tok inn over seg – ikke en gang kirken.

Vi kunne ha nevnt enda flere saker. Jeg tenker da spesielt på de mange negative uttalelser som er kommet fra kirkelig hold og våre politikere når det gjelder vårt forhold til Israel. Det vitner også om avkristning. Men et sted må vi stoppe.

Når vi skal summere opp, må vi minne selv om at den evangelisk lutherske kirke er tuftet på tolkningsprinsippet ”Skriften alene” – sola Scriptura. I dette ligger at kristelige utsagn er sanne og rette utelukkende når de har Skriften som sin kilde. Alle kirkelige utsagn og vedtak må prøves på Skriften for å ha den nødvendige kristelige autoritet.

Når vi anvender dette tolkningsprinsippet på det stoffet vi har vært igjennom, kan det ikke være tvil om at kirken har forlatt selve hjørnestenen i vår bekjennelse. Det nytter ikke å innvende at Skriften kan tolkes på flere forskjellige måter. I sak etter sak er bruddet med Apostlenes og profetenes lære åpenbar.

Så kan en spørre: Hva skyldes det?

Om noen elsker meg, sier Jesus, da holder han fast på mitt ord. Omvendt: Om noen ikke elsker meg da holder han ikke fast på mitt ord. (Joh.14.23-24) Kjærligheten til Jesus viser seg derved at vi holder fast på Jesu ord. Er det noe som kjennetegner Den norske kirke, så er det at det har den nettopp ikke gjort. Alle andre hensyn har vært mer avgjørende enn Guds ord.

 

Utskrift