Litt om helliggjørelsen i luthersk tro

I Dagen 30. okt. kommer Atle Buanes med et tilsvar til undertegnedes artikkel "Bibelstridig individualisme" der han fortsetter å hevde at luthersk tro har lite å si om helliggjørelsen, og av den grunn trenger et korrektiv fra f.eks. John Wesleys lære.

Jeg tror ikke det er ønskelig å fortsette denne ordvekslingen, men vil for oppklaringens skyld be om spalteplass for å si noen ord om den lutherske tenkning rundt helliggjørelsen, - som er særdeles rikt behandlet både i Luthers og de lutherske fedres skrifter.

1. I Lille Katekisme skriver Luther under forklaringen om dåpen: "Hva betyr det å bli døpt med vann? Svar: Det betyr at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot, og dø med alle synder og onde lyster. I stedet skal et nytt menneske komme frem og oppstå hver dag. Dette nye menneske skal leve evig for Gud i rettferdighet og renhet. Hvor står det skrevet? Svar: Paulus sier i brevet til Romerne (6,4): Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens veldige kraft." Poenget med dette er at nøkkelen til helliggjørelsen ligger i døds- og livssamfunnet med Herren Jesus slik det blir gitt i dåpen. Dermed er Romerbrevets 6. kapittel selve nøkkelteksten til rett tale om det kristne liv.

2. En rett forståelse av helliggjørelsen henger videre uløselig sammen med menneskesynet. Dette tar apostelen opp i Romerbrevets 7. kapittel, der vi først hører om hvordan den rette skjelning mellom lov og evangelium er avgjørende, og dernest om hvordan et kristenmenneske er "samtidig synder og rettferdig" (simul iustus et peccator). I Kristus er den troende 100% ren og rettferdig, i seg selv er han fortsatt 100% synder. Helliggjørelsen utfolder seg i kampen mellom disse to naturer, og dreier seg om hvilke av dem som skal ha råderetten i livet. Så lenge en kristen er her i verden, er syndenaturen også der, den blir ikke borte før vi ligger i graven. Her skiller luthersk tro seg både fra katolsk helliggjørelsestenkning og Wesley's, som begge mener at den troende får stadig mindre av synd i seg selv når han vokser i hellighet. Bedømt med lutherske øyne er dette illusorisk. Dette er da også hva Wisløff mener med sin kommentar om at "Luther ikke kjenner noe stadium av fullkommenhet" ut over døds- og livssamfunnet med Jesus.

3. For det tredje er det avgjørende å være klar over at Åndens gave i luthersk tro er uløselig knyttet til forkynnelsen av evangeliet og forvaltningen av sakramentene. Dette innebærer i sin konsekvens at å bruken av nådens midler er avgjørende når det gjelder helliggjørelsen, for uten Ånden er helliggjørelse utenkelig. Dette impliserer også at en rett skjelning mellom lov og evangelium må lyde i forkynnelsen, for uten dette vil det en kaller helliggjørelse ikke bli annet enn loviskhet.

4. Til sist bør vi også nevne det som har vært kalt "Luthers kallsetikk", og som dreier seg om hvordan en kristen skal leve i hverdagen. I familie og arbeid har en kristen sitt kall, for der er han satt av Gud. Det er i disse relasjoner nestekjærligheten skal leves ut, noe Luther er særdeles konkret på når han er inne på disse ting. En "helliggjørelse" som fjerner en kristen fra dagliglivets kall eller glemmer nestens tarv, er falsk.

Den som ønsker å lese en enkel fremstilling av disse ting, kan anbefales å ta for seg Luthers lille skrift om "Et kristenmenneskes frihet" fra 1520 (tilgjengelig på DELK-forlaget).

Utskrift