Snart bare to muligheter i Iran

Snart vil det bare finnes to muligheter igjen å velge mellom i spørsmålet om Iran og atombomben. Den ene muligheten er å gjøre ingenting. Det vil ha fryktelige konsekvenser. For da vil Saudiarabia, Egypt og Tyrkia kaste seg inn i kappløpet om egne atombomber. Og da vil terroristene i Hisbolla og Hamas bli langt djervere enn før fordi de henter mot fra Irans atomparaply. Dette er derfor den frykteligste muligheten: Å gjøre ingenting. Det vil utløse et bloddryppende ragnarokk i Midtøsten.

Den andre muligheten er å bruke vestlig våpenmakt for å hindre Iran i å fullføre bomben. Det vil også koste uhyggelig mye blod. Men det er likevel det minste av to onder.

Mellom de to mulighetene har det lenge eksistert en tredje vei. Den heter «oppdemming». Og den går ut på at resten av verden bruker tungt press mot Iran for å få regimet til selv å kansellere atombombe-programmet.

Men den veien har man i Vest forsømt helt siden president Bush i 2007 fikk seg forelagt et falskt etterretnings-estimat som hevdet at Iran hadde kansellert atombombe-programmet i 2003. Dokumentet sa noe som var sant: At Iran kansellerte atombombe-programmet i 2003 i forskrekkelse over USAs krig mot nabolandet Irak. Men det fortiet at Iran deretter gjenoppstartet programmet i kjølvannet av de amerikanske etterkrigstabbene.

Det er lett å kritisere Obamas svakshetspolitikk de siste tre årene. Men også Bush brukte den siste av de to fireårsperiodene sine til å forsømme alt det USA burde gjort for å få på plass et effektivt sanksjonssregime mot Iran.

Så kunne man kanskje si: «Bedre sent enn aldri». For kongressen i USA vedtok før jul hele det sanksjonsregimet som burde vært vedtatt i 2007.

Men så viser det seg at Obama på den ene siden lojalt iverksetter alle de knallharde sanksjonene som Kongressen vedtok. Men Obama iverksetter dem bare skritt for skritt etter en iverksettelsesplan som bruker hele første halvår i 2012 på selve iverksettelsen. Det gjør Obama av hensyn til oljeprisene og for å gi land som handler med Iran «omstillingstid».

Men den omstillingstiden eter samtidig opp de samme kalendermånedene som Iran nå antas å bruke på å skru ferdig den første atombomben, etter at landet rundt 1. desember passerte «the point of no return» (som atombombe-folk kaller det).

Med andre ord er mellomveien i ferd med å falle bort av seg selv. Derfor skrev jeg i første setning ovenfor: Snart vil det bare finnes to muligheter å velge mellom i spørsmålet om Iran og atombomben.

 

Utskrift