Den blodige aviskrigen i Israel

Nå flyter blodet i den nådeløse og heseblesende aviskrigen i Israel. I helgen kom nyheten om at den tidligere hebraiske storavisen Maariv gir opp som daglig papiravis. I helgen ble det også kjent at eierselskapet bak Israels nyere storavis Jedioth Ahronoth er i økonomisk fritt fall. Mens Netanjahu-vennlige Jisrael Hajom lever og blomstrer.

Det er omtrent to og et halvt år siden den blodige aviskrigen i Israel braket løs. Netanjahu-regjeringen hadde da sittet ved makten i omtrent ni måneder i kraft av en storkoalisjon mellom Netanjahus parti Likud og Ehud Baraks Arbeiderparti.

Det første jeg kan huske å ha lest om aviskrigen var en lekket (og fremdeles ubekreftet) nyhet om at pengefolkene som eier Maariv og Jedioth hadde møtt Netanjahu uformelt og lansert en klassisk hestehandel. De skulle på sin side love å frede Netanjahu-regjeringen i hele valgperioden i avisspaltene sine, hvis Netanjahu på sin side ville få vedtatt en lov mot «utenlandsk eierskap» i israelske aviser.

I klarspråk betyr «utenlandsk eierskap» milliardær Sheldon Adelson (USA). Han eier og betaler for den Netanjahu-vennlige avisen Jisrael Hajom (som er gratisavis).

I den andre vektskålen la de en trussel. Hvis Netanjahu nektet en slik lov, ville de bruke mediemakten sin til å få Arbeiderpartiets landsmøte til å gå rundt partiformannen, Ehud Barak, og trekke partiet ut av regjeringskoalisjonen. Det ville bety regjeringskrise og nyvalg i Israel bare ni måneder etter Netanjahus valgseier.

Lekkasjen hevdet videre at Netanjahu svarte nei på de to aviseiernes anmodning. I stedet gjorde Ehud Barak en forbløffende og lynrask manøver som kom fullstendig overraskende på alle. Sammen med fire andre fra Arbeiderpartiets gruppe på 13 i Knesset meldte partiformann Barak seg ut av sitt eget parti, Arbeiderpartiet, og stiftet et nytt parti, Uavhengighet. Dermed mistet Arbeiderpartiets landsmøte (og de to storavis-eierne) all mulighet til å felle regjeringen ved hjelp av et partilandsmøte-vedtak. Netanjahu-Barak-regjeringen satt trygt.

Dette skjedde altså for to og et halvt år siden. Og fra da av er aviskrigen i Israel blitt bare bitrere og bitrere. Og blodigere og blodigere.

Jeg har lest Maariv og Jedioth (i INTs oversettelse) omtrent daglig i hele perioden. Desperasjonen i de to storavis-redaksjonene er bare blitt tydeligere og tydeligere.

I Maariv er det journalist Ben Caspit som har hatt førigen. Han har grepet hvert minste påskudd til å mase på regjeringskrise og Netanjahu-regjeringens fall. Da en liten prisøkning på Cottage Cheese i juni i fjor fikk ham til å kreve Netanjahus hode på et fat, tenkte jeg at bunnen var nådd. Men det stemte ikke. De siste månedene er den daglige dosen med grov personsjikane mot Netanjahu bare blitt verre og verre.

Og i helgen kom altså meldingen om at Maariv må gi opp. Tabloidavisen som en gang var Israels stolte storavis, skal nå slutte som daglig papiravis. I stedet blir Maariv bare helgeavis på papir og ellers ren nettavis.

Jedioth Ahronoth holdt lenge en noe mer edruelig tone i spaltene. Men i senere tid er tonen forandret også der. Ingen av kommentarskribentene i Jedioth skrev med større personlig ego enn veteranen Nahum Barnea. De siste månedene er egoet hans bare blitt større og større, mens hatet og sjikanen mot Netanjahu i artiklene hans er blitt tilnærmet hemningsløs.

Kollegaene Alex Fishman og Sever Plocker var lenge opptatt av hver sine spesialfelt som kommentar-journalister (= henholdsvis militær og økonomisk sikkerhetspolitikk). Men de siste månedene er også de forfalt til mer og mer personrettet statsminister-sjikane.

For noen uker siden kom nyheten (i nettavisen til Frankfurter Allgemeine!) om at mange journalister i Jedioth hadde fått permitteringsvarsler. Og i helgen kom nyheten om at eierselskapet bak Jedioth, IDB Holding Corp, er i fritt fall økonomisk (etter tap på 1,27 milliarder sjekler i annet kvartal), og at aviseieren, milliardær Arnon («Nosi») Moses, ikke synes å kunne dekke avisunderskuddet så veldig mye lenger.

Før helgen skrev Sever Plocker at det er konkurrenten, Jisrael Hajom, og dens «utenlandske» eier, milliardær Sheldon Adelson, som har skylden. Men i dag tidlig svarte journalist Dror Eyad i Jisrael Hajom at det ikke er særlig rimelig for en avis som eies av milliardær Moses å klage over en annen avis som eies av milliardær Adelson.

Netto-inntyrykket i helgen er uansett at begge de to store israelske tabloidene, som har bekjempet Netanjahu så frenetisk på hebraisk, nemlig Maariv og Jedioth, nå synes å være på vei mot stupet.

Ute på Israels politiske ytre venstre daffer småavisen Haarets videre som før i sitt eget tempo. Haarets er Israels eneste to-spåråklige avis, hebraisk og engelsk. Den er riktignok favorittavisen til europeiske og norske medier (NRK!), når de skal sitere noe fra Israel med venstre-vri. Men Haarets er og blir en småavis uten mye innflytelse blant vanlige israelske avislesere.

Og The Jerusalem Post (moderat høyre, etter mitt syn Israels beste, mest seriøse og mest uavhengige avis) kommer ut bare på engelsk og leses ikke så veldig bredt av Israels hebraiskspråklige folkeflertall.

For et par år siden ble Haarets rammet av en ruinerende avis-skandale. Det viste seg at vernepliktig soldat Anat Kamm hadde lastet topphemmelige militære dokumenter over på en CD som hun hadde gitt til haaretsjournalist Uri Blau. Og han brukte CD-en som kilde til reportasjeavsløringer som var tydelig over grensen til landssvik og forræderi. Kamm & Blau ble avslørt. Hun ble dømt for nettopp landssvik og forræderi. Og om journalist Uri Blau ble det i helgen kjent at han ventelig vil bli dømt til fire måneders samfunnstjeneste etter en tilståelsesavtale med påtalemyndigheten.

Etter denne skandalen har Haarets manøvrert seg gjennom den israelske aviskrigen ved å holde en lav profil. I nyhetsreportasjene har Haarets lagt vekt på presis faktainformasjon med bare moderat vinkling. I kommentarspaltene har avisens kommentatorer skrevet krasse kommentarer med venstrevri som før, men uten den hangen til hemningsløs personsjikane mot Netanjahu og Barak som har preget de to store tabloidene. Men Haarets innførte for en tid tiden betaling for bruk av nettavisen sin. Det tyder ikke akkurat på velstand.

Alt i alt tror jeg Haarets likevel kommer til å overleve aviskrigen i Israel.

På TV-fronten er det ennå usikkert om Kanal 10 vil overleve og greie å betale million-regningene sine til staten (der de er avhengige av nettopp Netanjahu-regjeringens nådige betalings-henstand ...). IBA og Kanal 2 synes for tiden ikke å være berørt av den store mediekrigen.

Utskrift