Hva betyr det at vi er «født med synd»?

De lutherske menighetene lærer ifølge artikkel 2 i bekjennelsesskriftet Augustana «at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, blir født med synd etter Adams fall, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med (ondt) begjær, og at denne arvelige sykdommen og bristen er virkelig synd, som fordømmer og .. fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd

Det viktigste denne teksten sier om arvesyndslæren er at alle mennesker er «født med synd». Bare tre mennesker er unntak, de tre som ikke ble «forplantet på naturlig vis». Adam og Eva ble som kjent ikke til ved naturlig forplantning, men ved skapelse. Men de falt i synd og ble bærere av arvesynd samtidig som de påbegynte den etterfølgende forplantningskjeden. Det tredje, og viktigste, unntaket var så Herren Jesus Kristus, selv. Han ble ikke forplantet på naturlig menneskelig vis, men ble unnfanget i mors liv ved et særlig guddommelig under. Derfor var han helt og holdent uten arvesynd.

At alle vi andre er «født med synd», betyr at vi er født som syndere. Status som syndere er noe vi tar med oss inn i verden som arv ved fødselen. Syndige handlinger er derfor ikke noe vi fra begynnelsen av må lære, men det er noe som bor i oss som en basal vesensegenskap fra våre første øyeblikk av.

Bibelen lærer at det er en dyp indre sammenheng mellom det faktum at vi er syndere i kraft av arvesynden og at vi gjør konkrete handlingssynder. Davids botsbønn etter syndefallet med Batseba er her lærerik (se Salme 51). David vet fortvilet godt at det er syndige handlinger han har gjort. Men i botens stund vet han dessuten noe mer: at handlingssyndene sprang ut av hans medfødte fundamentale syndighet. «Se, jeg er født i misgjerning, og moren min har unnfanget meg i synd» (Salme 51:7). (Dette stedet sier ikke noe negativt om det seksuelle samlivet til Davids foreldre, men det uttaler seg om arvesynd-spørsmålet!). I Johs 3:5-6 underviser Jesus om arvesynd: «Uten at en blir født av vann og Ånd, kan en ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjød, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.» Arvesynd er altså en vesensegenskap ved selve den falne menneskenaturen. (En like basal arvesyndslære møter vi hos Jesus i Matt 7:18 og 12:32-37, sml 7:11. Se også Johs 8:34.

Tre virkninger av arvesynd

Augustana 2 nevner tre virkninger av arvesynden:

a) Vi mangler for det første gudsfrykt. Det stemmer med Rom 3:18 «Gudsfrykt er ikke for deres øyne». Og med Salme 36:2: «Synden taler til den ugudelige i hans hjertes innerste. Det er ingen frykt for Gud hos ham.».

b) Vi mangler for det andre tillit til Gud. Det stemmer med 1Kor 2:14: et menneske som domineres av ugjenfødt menneskenatur «tar ikke imot det som hører Guds Ånd til». Og med Rom 8:6-8: «for kjødets attrå er død. ... Kjødets attrå er fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag.» Se også Efes 2.

c) Vi er for det tredje født med ondt begjær. På dette punktet sikter Augustana ikke primært til seksuelt begjær, men til alt det som er forbudt i Tibudslovens siste bud (= katekismens niende og tiende bud): «Du skal ikke begjære...». Femte, sjette, syvende og åttende bud forbyr syndige handlinger: drap, hor, tyveri og falske vitnemål. Bud nummer ni og ti stiller ut over dette opp en guddommelig vaktpost ved selve hjertedøren vår og sier: «Du skal ikke en gang begjære i hjertet ditt alt det som er forbudt i de foregående budene. For allerede selve begjæret i hjertet er nemlig synd mot Gud.»

Hvorden erkjenne arvesynd?

Nå lærer Bibelen at ikke alt begjær er ondt begjær. Adam fikk i Edens have uttrykkelig lov til å begjære, «lyste etter», alle trærne med god lovlig frukt. Derimot er det et faktum at katekismens niende og tiende bud uttrykkelig og med rene ord rammer selve begjæret og lysten i hjertet straks den retter seg etter noe som Gud har forbudt. Da er det ikke slik at synden først foreligger når vi har begått en overtredelse i handling. Men allerede begjæret etter det onde, lysten etter det som Gud har forbudt, dømmes i Bibelen som synd.

Hos apostelen Paulus lærer vi å legge en helt særlig vekt på de to siste av de ti budene. I Rom 7:7 oppsummerer Paulus dette budet i kortform: «Du skal ikke begjære». Og så bruker han det i et lite resonnement som i høy grad er egnet til å lære oss arvesynds-realisme, sitat:

«Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra. Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viser seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg.» (Rom 7:7-10).

Når Augustana 2 sier at arvesynd betyr «født med ondt begjær», tror jeg det er blant annet her bekjennelsesskriftet har hentet skriftbelegget sitt.

Det som avsløres for oss straks vi får øye på alt det onde begjæret som bor i hjertet vårt, er vår egen selviskhet. Begjæret avslører for samvittigheten vår hvor målbevisst selvopptatte vi er av hjerteinnstilling. Tankene våre er vel ikke kjemisk fri for nestekjærlige viljesimpulser. Men slike impulser er i virkeligheten sjeldne. Og av vesen og natur er de snarere som utenpåklistret staffasje som ikke svarer til hjertets grunnleggende viljesinnretning. Det onde begjæret vårt er derimot dessverre et ekte uttrykk for den grunnleggende viljesinnretningen hjertet vårt har.

Augustana 2 sier ellers uttrykkelig at arvesynden er medfødt og arvelig, ja at den er «opprinnelig» eller «original» (i den forstand at den går tilbake til Adams og Evas fall). Den er ikke bare et anlegg vi bærer på, men den er «virkelig synd». Allerede for arvesyndens skyld er vi derfor fordømt av Gud. Allerede arvesynden fører evige død med seg for hver og en av oss. «Det fins ikke én som er rettferdig, ikke én» Rom 3:10.

Derfor trenger vi å søke syndenes forlatelse ved Jesu kors.

 

 

 

Utskrift