Snart får Iran atomvåpen-kapasitet

Denne vinteren ser det ut til at Iran vil ha produsert ferdig rundt 250 kg høyanriket uran som har fullført mellom 80 og 90 prosent av den anrikings-tiden uranet i en atombombe krever.

250 kg er nok til en atombombe. Iran har også mer eller mindre klargjort en triggermekanisme og arbeider på spreng med den såkalte våpeniserings-biten. Det betyr at Iran snart når det som kalles atomvåpen-kapasitet. (Et strømbrudd til uran-sentrifugene i Fordo i august utsatte kanskje Irans timeplaner med et halvår.

Veien fra atomvåpen-kapasitet til ferdig atombombe er kort. Derfor mener mange eksperter at det nå haster med å atom-avvæpne Iran.

Men Irans atomvåpen-program fortsetter uanfektet, trass i de omfattende sanksjonene som ble innført det siste året. Sanksjonenes mål er å legge tungt press på Iran for å stanse programmet. Men det målet er ikke nådd. I så måte har sanksjonene vært en fiasko, selv om de utvilsomt biter på den iranske økonomien. Det samme gjelder de diplomatiske bestrebelsene. De kjørte seg i sommer fast.

Det er nå snart bare militære løsninger som står igjen, mener israelske eksperter. Den iranske atombomben må stanses med makt. Og det burde egentlig Obama og USA ha gjort. Men de fleste signalene Israel har fått fra USA de siste par årene har hatt til poeng å si at Obama går sterkt imot israelsk militær alenegang mot Iran før presidentvalget 6. november 2012.

Trass i Obamas hardhendte kampanjer på dette feltet tyder alt på at Israel lenge har hatt planene klare for nettopp militær alenegang mot Iran. Den israelske forsvarsministeren Ehud Barak har beskrevet et militærstrategisk «vindu» som ayatollaenes atombombe-byggere er i ferd med å stenge. Satelitt-foto fra IAEA i september viste målbevisst tildekking av Parchin-basen i Iran med nye rød-oransje tak-konstruksjoner som kanskje gjør anleggene immune mot de våpnene Israel antas å rå over. Skal Iran kunne avvæpnes effektivt, må det derfor skje rimelig snart. Som statsminister Netanjahu fremholdt i FNs hovedforsamling 27. september: Det hjelper ikke at USA denne høsten har presidentvalgkamp. For Iran stanser ikke opp uran-sentrifugene sine av den grunn. Derfor bør ikke den vestlige verden utsette etableringen av «røde linjer» mot den iranske uran-anrikingen.

Noen kilder hevder at Israel har utviklet nye hemmelige våpentyper som holdes i beredskap for såkalt andreslag-kapasitet i et militært oppgjør med Iran. Sannsynligvis mangler de amerikanske kritikerne av Israels planer innsikt i denne delen av det israelske potensialet.

På den andre siden er Irans hovedstrategi kjent. Iran har satset på såkalte stedfortreder-hærer rundt Israels grenser: Hisbolla i Libanon, Hamas og Islamsk Jihad i Gasa og muligens visse salafist-militser i Sinai. Dessuten er Syrias Basjar Assad alliert med Iran. Iran truer med andre ord Israel med et regn av raketter og bakkeangrep fra mange kanter samtidig.

Problemet er imidlertid USA under Obama. USA har minst 55.000 kampklare soldater på Socotra og Mamira, pluss titusenvis av marinesoldater og hundrevis av krigsfly og marinefartøyer på hangarskipsflotiljene Stennis, Eisenhower og Enterprise. Britene har fått låne militærbase av Qatar og franskmennene av Emiratene. Begge land har store militære enheter på plass. Den sunniarabiske Gulf-alliansen er bakkanal for opprørerne mot Assad i Syria. Men de har også store militære enheter klare til innsats mot Iran. Samtidig er Tyrkia involvert langs grensene sine mot Nord-Syria.

Et stort antall brikker synes derfor alt i alt å stå ferdig oppstilt på sjakkbrettet for et 30 dagers oppgjør med Iran (som en avtroppende statsråd i Israel i sommer antydet). Eller som en ikke-israelsk militærforsker nylig skrev på Ynetnews: Dette blir en krig Israel og USA ikke kan tape. Hvis man likevel utsetter nedkjempingen av den iranske atombomben, risikerer man bare at oppgjøret på et senere tidspunkt blir mange ganger så blodig.

Men slik greier tydeligvis ikke folk i fredelige deler av vesten å tenke. Hadde vesten tatt oppgjøret med Hitler i 1936-1937 i stedenfor å vente til 1939-1940, kunne Annen Verdenskrig kanskje ha blitt bare en 6-måneders-krig i stedenfor en 6-års-krig.

 

 

Utskrift